Forventninger på godt og vondt?

Det har blitt fredag ettermiddag, og jeg sitter foreløpig hjemme i ro og fred, før jeg skal ut på en ny tur i morgen tidlig. Denne gangen skal jeg være med Steinerskolen Gjøvik/Toten, Haramsøy Skule og Løkta oppvekstsenter på deler av den reisen de skal ha med Hvite busser. Denne gangen skal jeg "jukse" litt, og fly til Krakow, der jeg møter gruppen første gang, og så skal jeg fly tilbake fra Berlin. Jeg skal være med ungdommene på veldig mye av det de skal oppleve, men jeg skal også oppleve noe på egenhånd denne gangen. Det betyr at jeg skal på hotellvisninger for å sjekke ut flere muligheter til våre inntegningsturer for individuelle, foreninger, lag, osv.

Ungdommene sitter allerede på bussen, på vei sørover i Sverige. Det er ikke fritt for at jeg tenker på hvilke tanker de gjør seg, når de er underveis mot et ukjent mål for de aller fleste av dem. Det kan tenkes at mange har vært i Polen, Tsjekkia og Tyskland før, men det er nok ikke mange som har opplevd de tidligere konsentrasjonsleirene og minnestedene Auschwitz/Birkenau, Theresienstadt, Sachsenhausen og Ravensbrück før.

Jeg lurer på hvilke forventninger de har? Hva tenker de på? Er de mest opptatt av hvordan de skal sove på båten i natt, eller tenker de på om de har husket alt, eller hvordan det skal bli å se stedene vi kommer til? Eller kanskje de allerede savner noen der hjemme? Alle har nok sin unike historie allerede nå. Det har jeg også. Det er med veldig mange blandede følelser jeg setter meg på tre (!) fly i morgen. Det er tankene rundt alt jeg må huske på av praktiske saker, som pass, kredittkort, bekreftelser, toalettmappe, klær, etc. Så er det forberedelsene jeg har gort i forbindelse med de besøkene jeg skal gjøre og de menneskene jeg skal treffe. Det er den litt vonde følelsen av å reise fra dem man er glad i, i en hel uke. Men så er det også en tanke som sitter litt lenger bak i hodet - og det er tanken om at nå skal jeg snart besøke stedet som "alle" har snakket så mye om, som "alle" har en formening om, nemlig Auschwitz/Birkenau.

Jeg er veldig spent på hva som møter meg av inntrykk når jeg kommer dit. Kommer jeg til å reagere med fysisk avsky, kanskje gråte en skvett, eller kommer jeg til å bli stille og tenke mine tanker om alt det grusomme som har skjedd nettopp der? Kanskje begge deler. Så gleder jeg meg veldig til å få oppleve saltgruvene jeg har hørt så mye om! Det er jo virkelig den rake motsetningen til konsentrasjonsleirene - glede, håp, tro og fantastisk kreativitet! Dette blir spennende - og forventningene mine er mange. Men akkurat nå tenker jeg på ungdommene som sikkert koser seg i bussen på vei gjennom Sverige - bredfull av sine forventninger... Nå må jeg pakke ferdig, for det første flyet går kl. 6.15 til København i morgen tidlig!