Visningstur til Polen

Jeg var ikke før kommet tilbake fra turen til Krakow og Praha før det var tid for en ny tur igjen. Denne gangen var det jeg som hadde regien, og hadde invitert foreninger og lag til å delta på tur til Gdansk.

Selve turen var et samarbeid Hvite busser hadde med Stena Line, Color Line, Tele-Tur, Artur Travel, Björkäng Krog og Håby Motell.

Starten på turen var med smale øyne... Vi skulle dra kl 5 om morgenen for å rekke fergen til Strömstad, og med sommertiden tatt i betraktning, ble det jo nokså tidlig. Men alle de 12 deltagerne stilte opp i Porsgrunn som avtalt, og smilene var ikke langt unna når kaffen ble servert om bord i bussen til vår eminente sjåfør, Per Arne.

Turen mellom Sandefjord og Strömstad var behagelig, med deilig frokostbuffet, og etter en times kjøring i Sverige, ankom vi Håby, der det var tid for en "fralla". Nå var grunnlaget lagt, og vi benyttet tiden i bussen til å prate sammen og se noen av de filmene Hvite busser har fått laget, bl.a. den gripende historien om Anna fra Lidice og opplevelsene til Eskild Jensen og Bernt H. Lund i Sachsenhausen. De fikk et omfattende inntrykk av våre tematurer, og etter det som virket som kort tid var vi framme på Björkäng Krog for en kjempegod lunsj. Jeg tror nok at det allerede her var flere som begynte å forstå at det ville bli mye god mat på turen...;)

Da vi ankom Karlskrona, var det blitt veldig surt og kaldt, men etter en stund var det klart for ombordstigning i den ombygde fergen Stena Vision - et fint skip som nylig er satt inn i trafikk til Polen. Vi koste oss godt med buffet i restauranten Taste i det fergen forlot Sverige, og kvelden ble hyggelig, men kort for de aller fleste. Det hadde vært en lang dag, og nye opplevelser ventet.

Helena, Lukasz og Konrad
fra Artur Travel

Neste dag var det klart for å møte vår agent i Polen, Artur Travel, som hadde fått med seg Helena til å guide på norsk. For en dyktig guide! Ikke bare var hun et oppkomme av informasjon, gode historier og en god porsjon lun humor, men hun var også kjempegod til å snakke norsk! Hun hadde gått på norsk folkehøyskole og tatt noen norskkurs, men man skulle nesten tro at hun hadde bodd i Norge i flere år, for hun kjente også godt til forskjeller og likheter mellom Norge og Polen.

Stutthof

Vi hadde gjort en liten endring på programmet, fordi Polens statsminister var i byen, og da var det litt problemer med trafikken, eller "trafikkork", som våre gode venner polakkene sa på norsk. Dermed besøkte vi Stutthof først. Møtet med denne konsentrasjonsleiren, som egentlig skulle være en polsk fangeleir, var minneverdig for alle. Vi så mange bilder og effekter fra livet og døden i leiren, og det setter jo igjen spor i sjelen. Leiren var ikke så stor, men grusomhetene var mange og like ubegripelige som i de større leirene. For norske politifolk som ble sendt hit ble dette også et sted de ville oppleve mye vondt.

Etter besøket i Stutthof var det godt å sette seg inn i den varme bussen og kjøre inn til Gdansk sentrum. Nå var det tid for lunsj, og makan til lunsj tror jeg ikke verken jeg eller de andre deltagerne har opplevd på lenge! Vi spiste på en populær restaurant sentralt beliggende i Gdansk som heter Tawerna, og der fikk vi servert en fantastisk suppe til forrett! Ikke bare var den veldig smakfull, men den ble servert inne i et brød! Vi var alle veldig begeistret, og ble ikke mindre glad da vi fikk svinekjøtt til hovedrett og en deilig is til dessert.

Fra Langgaten i Gdansk.

Nå var det tid for byrundtur til fots (og en i rullestol) i Gdansk. For en fantastisk flott by! Jeg må innrømme at det trodde jeg ikke på forhånd. Jeg har forbundet byen med litt grått og trist og gammelkommunistisk, men det var Gdynia, det. Gdansk er en by stappfull av vakre bygninger, kultur, opplevelser og atmosfære! Og er du på jakt etter ravsmykker i alle former og prisklasser, så er dette stedet! Det ble en rask hotellvisning på Hilton hotel også, før vi satte kursen nordover mot fergehavnen i Gdynia igjen.

Vi hadde litt tid om bord i Stena Vision før middag, og denne gangen skulle vi kose oss med en 3-retters meny i Metropolitan-restauranten.

Neste dag reiste vi mot Norge igjen, og underveis ble det tid til både informasjonsfilmen fra Stutthof, som vi ikke rakk dagen før, filmen "Livet er herlig", reisequiz med premier og selvfølgelig masse god mat...!

Det virket som om alle hadde hatt en fin tur, og nå planlegger flere av foreningene å gå sammen om å reise på tur, og det er jo både smart og veldig hyggelig!

Tusen takk for turen - alle sammen! Dette var også opplevelsesrikt og hyggelig for meg!

Historien

Så var turen over for denne gang. Jeg har tatt farvel med elevene i Berlin, og satte meg på et fly via København til Sandefjord. Nå sitter jeg på Kastrup igjen, men denne gangen full av enda flere opplevelser og inntrykk enn da jeg satt her sist.
Det har vært en helt utrolig reise - en reise bakover i tid, men også en reise som på mange måter har gjort at jeg tenker framover. Man blir helt klart beveget av alle de sterke inntrykkene, og det er kort vei til å tenke at dette må ikke skje igjen - på noen arenaer. Samtidig blir ihvertfall mitt håp forsterket. Håpet om at de som er med på disse turene ser det meningsløse, og alltid stiller spørsmål til vår egen tilværelse og framtid.

Min storebror Jo har fortalt om at vi alle er historier. Det er ikke bare snakk om hvor mange tusen eller millioner som har blitt drept. Det er snakk om enkeltindividet og deres historier. Deres barn, deres familier, deres venner. Det er det som gjør det hele så ubegripelig personlig.

Reiseleder eller lærer?
Ja, takk - begge deler. Flere av Hvite bussers reiseledere er også lærere eller pedagoger. De har evnen til å formidle et innhold som er både dramatisk, tøff og voldsom på en måte som er kanskje litt enklere å begripe. Det er fantastisk godt og viktig at Hvite busser har reiseledere som Liv Berit, Solveig, Bjarne, Sissel og de andre, som gjør turen til en minneverdig opplevelse - på alle måter!

Jeg skal på tur igjen på søndag. Denne gangen er det en 3-dagers visningstur til Gdansk. Jeg vet ikke om jeg får skrevet noe på denne turen, men følg bare med!

Hilsen

De uskyldige små

Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg er helt tom nå. Vi har nettopp besøkt Lidice, og jeg trodde at det var et musum med noen bilder og filmer. Det er det også. Det er bare så utrolig mye mer. 

Historien om Lidice er veldig kort fortalt noe som skjedde i Tsjekkia i 1941 – 42. Reinhard Heydrich var satt inn som øverstkommanderende for de tyske styrkene i Tsjekkia. På den tiden var motstanden på hjemmefronten økende. Så, i juni 1942 ble Heydrich skutt av attentatmenn i Praha. Han døde etter kort tid, og Hitlers menn sverget hevn. De lette med lys og lykter etter de som hadde gjort det, og trodde at de hadde funnet opphavet i den lille landsbyen Lidice.

Bare mistanken om at noen av landsbyens innbyggere stod i ledtog med agentene, var nok til at landsbyen den 9. juni 1942 omringet av politi, Wehrmacht og Gestapo (SD). Alle menn ned til 15 år ble henrettet ved skyting under kommando av en offiser, to underoffiserer og tjue mann. Senere ble ytterligere 11 arbeidere skutt samtidig som 15 slektninger av tsjekkiske soldater i England ble fengslet.
Alle barn under 16 år, 104 i alt ble samlet sammen. 22 av disse hadde et arisk utseende, blå øyne og lyst hår. Disse ble tatt hånd om av Himmlers organisasjons Lebensborn. De ble sendt til Tyskland. Etter krigen ble 16 av barna identifisert. De kom tilbake. Barna med slavisk utseende, 82 i alt, ble sendt til Polen hvor de ble myrdet. Alle kvinner over 16 år (184) ble sendt til Ravensbrück hvor de ankom 7. juli 1942. Av disse overlevde 143.

Da vi kom til minnestedet for barna, stilte vi oss opp i en halvsirkel, og to elever fremførte rørende dikt. Da den tredje eleven sang “Imagine” av John Lennon, var det veldig få som klarte å holde tårene tilbake. Dette var utrolig gripende. Leve Lidice!

På vei mot Theresienstadt kjørte vi forbi en skoleklasse med barn som lekte. Det var nesten som om fargene i klærne deres ble sterkere og klarere. Som å forsterke livsviljen og gleden ved å ha det bra. Barn er kanskje vårt sterkeste symbol på håp og glede. Etter en stund kom latteren og sangen tilbake i bussen. Det var veldig godt.

Vi kjørte et stykke med buss før vi ankom Theresienstadt (Terezin).  Vi inntok matpakke fra hotellet, før vi fikk en omvisning i ghettoen. Igjen var det barna som virkelig fikk lide. De ble bl.a. utkommandert i 1944 til å dumpe urnene med brente lik i elva. Ubeskrivelig… Alt med dette stedet var ren propaganda, og da Røde Kors kom på besøk i 1944, ble det satt opp et skuespill verden knapt hadde sett maken til hverken før eller senere.

Det var heldigvis mange som ble reddet av de hvite bussene den 15. april 1945, og fraktet hjem til Skandinavia.

På vei til Berlin tok vi et ekstra stopp i Dresden, en fantastisk by som er bygget opp etter å ha blitt utradert under krigen.

Imponerende tur med Hvite busser!

Signe Kjorstad og Edda Forr

Jeg har tatt en prat med et par deltagere som har vært med på denne turen. Denne gangen har jeg valgt å intervjue søskenparet Signe Kjorstad og Edda Forr, som er henholdsvis tante og mor til en av elevene som deltar på turen.
Jeg var interessert i å høre hvordan de som voksne har hatt det på turen hittil, og fikk bl.a. høre at de har hatt to barn som tidligere har deltatt på samme tur med Hvite busser tidligere.

Hva syntes dere var høydepunktene hittil på turen?
"- Det er kanskje litt vanskelig å kalle det for høydepunkt, men vi må jo si besøket i Auschwitz/Birkenau. Det var et sterkt møte. Vi syntes også at møtet med tidsvitnet Haakon Sørbye var veldig bra. han gjentok seg ikke når han fortalte sine historier, og det var interessant å høre på hans historier. Ellers var det veldig bra med kontrasten til dette i saltgruvene."

Tror dere elevene har lært noe av denne turen?

"- Ja, veldig mye. Kanskje spesielt senere. Det kan være at de ser en film om Auschwitz, for eksempel. Man lærer mye historie av dette. Ellers synes vi at vi har vært heldige med årstiden. Det er veldig fint at det er litt kjølig i lufta, og ikke altfor varmt når vi besøker leirene."

Har dere selv lært noe av denne turen?
"- Ja, mye mer enn på skolen! Det var veldig bra guiding med hodetelefoner i Auschwitz! Vi fikk med oss alt som ble sagt."

Kunne dere selv tenke dere å reise på tematur med Hvite busser?
"- Ja, vi skulle gjerne hatt med mennene våre på dette. Vi synes at turopplegget også passer veldig godt for voksne."

Vi ønsker selvfølgelig søskenparet hjertelig velkommen tilbake til oss - nårsomhelst! God tur videre!

Så kom våren til Praha

Reisen mellom Polen og Tsjekkia, tirsdag 22. mars. 

Dette ble en fantastisk flott reise gjennom skiftende landskap, og jo nærmere vi kom Tsjekkia, jo nærmere kom våren. Vi startet nokså tidlig, og brukte tiden i bussen til å se på alt det vi passerte, fra flate åkre til kupert terreng, på motorveier og mindre veier. Det var et fantastisk Praha som møtte oss, badet i kveldsbelysningen.

Praha, onsdag 23. mars

Det ble en litt langsom start i dag. Etter en god frokost var vi klare til å møte en av verdens vakreste byer. Jeg trodde jeg hadde sett mye fint i de byene jeg tidligere har besøkt, men dette var igjen nesten uvirkelig. På mange måter var det flere steder som å bli satt minst 300 år bakover i tid, og samtidig er ikke tsjekkere spesielt umoderne...

Vi fikk en interessant omvisning av vår norsktalende lokalguide, og hun kunne fortelle om flere hundre års spennende historie. Kulturelt ligger Tsjekkia mange år foran veldig mange europeiske land.

Det var utrolig flott å se denne flotte hovedstaden i all sin vårprakt - for nettopp i dag kom våren virkelig til Praha! Det var ca. 18 grader på det meste i dag. Senest for to dager siden var det minusgrader, men for sikkerhets skyld, så venter de til 30. mars med å ta helt farvel med vinteren. Da brennes en dukke som kastes på elva.

Slottet Hradcany, gamlebyen, Karlsbroen, den astronomiske klokken, St.Vitus-katedralen, Wenceslas-torget... Jeg nevner i fleng attraksjoner man kunne brukt dager på å nyte i lange drag.

Jeg var også på 5 hoteller i ettermiddag, og var veldig fornøyd med hva jeg så. Hotellstandarden er relativt høy, og det er jo hyggelig å bo godt når man er på ferie. Jeg avsluttet min byrundtur med å teste Metro og trikk, og det var jo veldig enkelt og billig! Det kan absolutt anbefales!

Jeg har tatt mange bilder i dag, og de ligger her: www.flickr.com/photos/hvitebusser.

Salt til maten

Lysekrone i St. Kingas kapell.
Laget av salt, selvfølgelig!

Om gårsdagen var uvirkelig, har denne dagen vært minst like rar - på en helt annen måte. Det er et uttrykk som heter "det er ikke gull alt som glimrer".  I saltgruvene i Wieliczka kan man trygt si at det er salt alt du ser. Ihvertfall hvis du ikke regner med alt treverket som må til for å bygge opp saltgruvene.

Jeg har ikke sett på makan! Det startet med å gå uendelig langt nedover trapper som aldri ville ta slutt, og da vi kom til bunnen, så var vi på 90 meters dyp. Det var en behagelig temperatur der nede, med 14-16 grader konstant, og lokalguiden sa at vi skulle ta ekstra dype åndedrag, for dette var sunne greier! Hun sa også at det er helt greit å slikke veggene, men vær så snill å ikke spis kunstverkene... Hm. Skal prøve å la være. Og for noen kunstverk! Dette er altså skulpturer som er laget av gruvearbeidere fra helt tilbake til middelalderen, og var i virksomhet helt fram til 2006. Rom etter rom, og lengre og lengre ned ble det bare mer og mer spektakulært - helt til vi kom til St. Kingas kapell. Et helt ubeskrivelig rom, som er i sin helhet hogd ut i salt, og er verdens største underjordiske helligdom, med plass til 500 troende. Etter å ha kommet inn der, satte de på Elgars "Pomp and Circumstance", og leverte et vakkert lysshow. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det.

Saltgruven teller 9 nivåer, som strekker seg helt til 327 meter under jorden. Dette underjordiske landskapet er på omtrent 7,5 millioner kubikkmeter. Den samlede lengden av ganger utgjør over 300 kilometer, hvor 2 kilometer er åpnet for turister. Gjennom syv hundre år har bergmenn hogd ut 2040 underjordiske kamre her. Kilde: Wikipedia

Vi tok en artig liten gruveheis til toppen, og vel oppe var det strålende solskinn. Jeg tok farvel med gruppen her, for jeg skulle selv på hotellvisning på 5 hoteller i Krakow.

Etter visningsrunden fikk jeg oppleve det som våre skolegrupper ofte får ta del i (bokstavelig talt!) - nemlig folklore. Dette er altså ungdommer som er omtrent på alder med våre egne skolegrupper, og som i tillegg til å ha en fantastisk oppvisning i tradisjonell dans, også byr opp til dans for våre ungdommer! Mye latter og sjenerte dansetrinn, men en fantastisk måte å bringe to kulturer sammen!


I morgen er det farvel til Polen for denne gang, for da setter vi kursen mot Praha og Tsjekkia. Dette var en utrolig dag. Positiv, kreativ, givende og glad.

En dags stillhet

Elever leser dikt i Auschwitz.

Meningsløst. Sykt. Vannvittig. Galskap av verste sort. Det er få ord som kan beskrive opplevelsene i Auschwitz og Birkenau. Men det er ett ord jeg spesielt sitter igjen med, og det er uvirkelig. Det er nesten umulig å fatte hvordan en liten gruppe maktsyke mennesker kan finne på så mye jævelskap som nazistene gjennomførte i disse leirene for total tilintetgjørelse.

Vi har blitt ført gjennom steder hvor menneskeskjebner knapt kan beskrives. Om tilstander som er helt umenneskelige. Om overlevelse og død - og om enkelte, veldig få lyspunkter innimellom. Historiene til vårt tidsvitne, Haakon Sørbye, er gode eksempler på det. Han satt ved siden av meg i bussen, og sa ettertenksomt: -"Jeg har vært utrolig heldig". "Jeg har vært heldig som har kommet meg gjennom alt dette". Han forteller om historier der han på et hjemmelaget sjakkbrett to ganger daglig spilte mot sin cellekamerat Arnulf Øverland, og hvordan han klarte seg ved å stadig melde seg frivillig til elektrikerarbeider eller annet. Han forteller også om at den eneste veien ut av fangenskapet i nazileirene var gjennom krematoriepipene...

Tidsvitnet Haakon Sørbye.

Dagen i dag kan vanskelig beskrives. Den må fordøyes, og inntrykkene kommer kanskje aldri til å bli forstått eller akseptert. De må bare være der som en del av hver enkelts historie. Dagen i dag har vært sterk, og flere tårer har blitt felt.

Vi slapp ut av leiren kl. 15. Mange kom aldri ut. Det må vi aldri glemme. Ett minutts stillhet.

Velkommen til Polen

Jeg kom meg videre fra København, og dro til Warszawa. Da jeg satt ved utgangen til flyet som skulle ta meg til Krakow, satte det seg to menn ved siden av meg. De spurte om flyet var veldig forsinket, men det skulle vise seg at de hadde bommet med en uke og en dag for sommertiden i Polen. Kanskje ikke så rart, for de hadde fløyet helt fra Toronto i Canada, og var nok litt preget av jetlag og det faktum at de nok ikke bare hadde drukket kildevann om bord. Det var far Stanislaw og sønn Lukasz jeg traff, og de hadde bodd i Canada i 13 år, og nå skulle de hjem på ferie en tur. De moret meg med den ene jakthistorien etter den andre, og det var ikke måte på hvor mange bjørner og ulv de hadde skutt i skogene utenfor Toronto. De kom fra fjellene rundt Zakopane, sør for Krakow, og var veldig opptatt av alt jeg kunne lære av fjellfolk... Jeg visste det! Lytt til erfarne fjellfolk!

Etter kort tid på flyplassen, var det tid for en litt spesiell flytur. Det kan nok hende at piloten var en pensjonert jagerflyger, for det var tilpasset dem som gjerne tar seg en tur i berg-og-dal-banen... Ikke for det, flyet var interessant nok, det. Et ATP propellfly som nok var svært moderne når den ble bygget. Vel, jeg er jo ikke kommet hit for å betrakte lokale flyferdigheter, men landet på en bitteliten flyplass, med ett rullebånd og et rødt felt og et grønt felt som gikk ut gjennom samme lille port som man finner i inngangen på Rema 1000 hjemme.

Hotel System.

Jeg fant en taxi, og der møtte jeg kjempehyggelige Jozef! Dette var en taxisjåfør som kunne sin geografi! Han fortalte hvor glad han var for at det kom så mange nordmenn til Krakow, og så ramset han opp Oslo, Stavanger, Bergen, Torp, Rygge og flere flyselskaper. Han var et oppkomme av informasjon, og kunne fortelle meg om alt fra polske matretter på en av de 1.200 restaurantene i byen, til hvilke hoteller jeg burde se nærmere på og hvilke severdigheter som fantes i distriktet. Han gledet seg veldig til han skulle gå av vakt en time senere, for han hadde navnedag i dag, og det feires med brask og bram i Polen! Jeg fikk visittkortet hans, og vi ble enige om at det er ham jeg ringer neste gang jeg skal ha taxi i Krakow! :)

Nå er det ikke lenge før gruppen med ungdommer kommer med bussen. Det skal bli veldig hyggelig å treffe dem. Vi skal spise middag sammen i kveld, og så er det klart for den store utflukten i morgen; Auschwitz/Birkenau.

Reisen har startet

Utsikten på Kastrup akkurat nå.

Det ble mildt sagt grytidlig i dag. Jeg tror at de fuglene som har overvintret ihvertfall ikke orket å løfte nebbet så tidlig som jeg var oppe for å rekke det første flyet. Jeg har fløyet fra Torp i Sandefjord, med Widerøe til Kastrup flyplass utenfor København. Her skal jeg oppholde meg i fire (!) timer, før neste fly går til Warszawa... Jeg sitter godt, har fått meg en kopp kaffe, og har fin utsikt ut til flyene. Det er likevel ikke fritt for at jeg føler meg litt som Tom Hanks i filmen "Terminalen". Ikke statsløs, men litt fritt drivende mellom butikker og kafeer. Da er det godt å sette seg ned og blogge litt. Men nå sier jeg som en annen filmhelt; "I'll be back..."!

Forventninger på godt og vondt?

Det har blitt fredag ettermiddag, og jeg sitter foreløpig hjemme i ro og fred, før jeg skal ut på en ny tur i morgen tidlig. Denne gangen skal jeg være med Steinerskolen Gjøvik/Toten, Haramsøy Skule og Løkta oppvekstsenter på deler av den reisen de skal ha med Hvite busser. Denne gangen skal jeg "jukse" litt, og fly til Krakow, der jeg møter gruppen første gang, og så skal jeg fly tilbake fra Berlin. Jeg skal være med ungdommene på veldig mye av det de skal oppleve, men jeg skal også oppleve noe på egenhånd denne gangen. Det betyr at jeg skal på hotellvisninger for å sjekke ut flere muligheter til våre inntegningsturer for individuelle, foreninger, lag, osv.

Ungdommene sitter allerede på bussen, på vei sørover i Sverige. Det er ikke fritt for at jeg tenker på hvilke tanker de gjør seg, når de er underveis mot et ukjent mål for de aller fleste av dem. Det kan tenkes at mange har vært i Polen, Tsjekkia og Tyskland før, men det er nok ikke mange som har opplevd de tidligere konsentrasjonsleirene og minnestedene Auschwitz/Birkenau, Theresienstadt, Sachsenhausen og Ravensbrück før.

Jeg lurer på hvilke forventninger de har? Hva tenker de på? Er de mest opptatt av hvordan de skal sove på båten i natt, eller tenker de på om de har husket alt, eller hvordan det skal bli å se stedene vi kommer til? Eller kanskje de allerede savner noen der hjemme? Alle har nok sin unike historie allerede nå. Det har jeg også. Det er med veldig mange blandede følelser jeg setter meg på tre (!) fly i morgen. Det er tankene rundt alt jeg må huske på av praktiske saker, som pass, kredittkort, bekreftelser, toalettmappe, klær, etc. Så er det forberedelsene jeg har gort i forbindelse med de besøkene jeg skal gjøre og de menneskene jeg skal treffe. Det er den litt vonde følelsen av å reise fra dem man er glad i, i en hel uke. Men så er det også en tanke som sitter litt lenger bak i hodet - og det er tanken om at nå skal jeg snart besøke stedet som "alle" har snakket så mye om, som "alle" har en formening om, nemlig Auschwitz/Birkenau.

Jeg er veldig spent på hva som møter meg av inntrykk når jeg kommer dit. Kommer jeg til å reagere med fysisk avsky, kanskje gråte en skvett, eller kommer jeg til å bli stille og tenke mine tanker om alt det grusomme som har skjedd nettopp der? Kanskje begge deler. Så gleder jeg meg veldig til å få oppleve saltgruvene jeg har hørt så mye om! Det er jo virkelig den rake motsetningen til konsentrasjonsleirene - glede, håp, tro og fantastisk kreativitet! Dette blir spennende - og forventningene mine er mange. Men akkurat nå tenker jeg på ungdommene som sikkert koser seg i bussen på vei gjennom Sverige - bredfull av sine forventninger... Nå må jeg pakke ferdig, for det første flyet går kl. 6.15 til København i morgen tidlig!