Nå er jeg på farta igjen, og nå skal jeg sette sammen Brussel (som jeg besøkte sist) med Strasbourg. Skjønt å se noen geografisk sammenheng akkurat nå, virker litt fjernt.
Jeg dro fra Gardermoen kl 0630 med Air Berlin. Etter en drøy time var jeg framme på Berlin Tegel, og var bittelitt engstelig for å få det litt travelt med å komme meg til mitt neste fly. Måtte ta buss fra flyet bort til terminalen, og behøvde ikke mase så fælt for å finne den nye utgangen. Der var det på en ny buss, og jeg gjorde store øyne da det skulle vise seg å være det samme flyet med det samme crewet som fra Oslo! Jeg kunne ikke dy meg, og sa “hello, I’m back”! Hvis de ikke kjente meg igjen, må de vel ha trodd at det rabla litt for meg… ;)
Etter å ha landet i Karlsruhe/Baden-Baden, fikk jeg oppleve en typisk tysk landsby med buss inn til togstasjonen. Det var flere steder jeg godt kunne tenke meg å ha gått av bussen, men reisen var ennå ikke over.
Nå var det tog som sto for tur, og etter en kort, men behagelig reise, sitter jeg nå på en avsidesliggende stasjon langt ute på landet og venter på toget som skal ta meg siste biten ut av Tyskland og inn i Frankrike. Det er en pussig liten stasjon. Her finner jeg spor 1 og 2, og neste er spor 9. Jeg er glad jeg ikke skal reise fra spor 5…
Jeg klarer ikke å få tankene bort fra alle de som opplevde togreise i Nazi-Tyskland om bord i stinkende kuvogner. Brennvarme om sommeren og iskalde om vinteren. Hygiene og privatliv var ikke-eksisterende, og tankene om hva som skulle skje med dem må ha vært uutholdelig vonde. Det var flere nordmenn – klassifisert som NN-fanger – som ble transportert gjennom dette området og til konsentrasjonsleiren KZ-Natzweiler Struthof. Den besøker jeg i morgen.
Skjønnheten og udyret
Vel framme i Strasbourg har jeg fått oppleve en utrolig vakker by. En by som er en fin kombinasjon av gammelt (ofte veldig gammelt!) og nytt. Byen er spekket med fransk-tysk historie, og den opplever man overalt. Spesielt det alsassiske språket er en underlig blanding av tysk og fransk, og bærer også preg av en egen identitet. Det gjelder også maten! Hvis du har lest mine tidligere blogger, må du tro jeg er en skikkelig gourmant (en som spiser mye), men jeg håper jeg har blitt en gourmet (en som setter pris på god mat). Jeg har opplevd mye spennende mat, og mat jeg aldri hadde smakt før. Jeg var bl.a. på en liten restaurant i Petite France (en bydel i Strasbourg). Der fikk jeg servert foie gras d’oie de Strasbourg (gåselever), og stedets spesialitet La choucroute maison des Tanneurs. Dette var en slags kålsalat med tilhørende okse- og svinekjøtt, samt en lokal pølse. En frisk og god iskrem rundet av det hele. Jeg spiste middag med lederen for turistkontoret, og ved bordet ved siden av oss satt et amerikansk ektepar. Vi kom i prat med dem, og de var jo ganske glade for å få så enormt mange tips til ferien sin. Jeg prøvde å overbevise dem om at de burde legge neste reise til Norge, men de var av kategorien isbjørner-som-går-i-alle-gater-og-hvordan-skrur-de-av-nordlyset-typene…
Dette avsluttet en dag med vakre bygninger, god mat og møte med mange hyggelige, vennlige og serviceinnstilte mennesker.
Neste dag lå skyene tunge over området, og det var meldt regn i hele Frankrike. Hele Frankrike fikk regn, og Alsace fikk veldig mye! Det var en spesiell ramme rundt det hele, når denne dagen var viet til besøket i Alsace-Moselle Memorial og Struthof/European Center for Deported Resistant Fighters. Det første besøket var innendørs, og var fokusert på tiden for innbyggere i området før, under og etter 2. Verdenskrig, samt det utrolig viktige samarbeidet mellom franskmenn og tyskere som førte til et samlet Europa. Denne regionen har stått veldig sentralt i forholdet mellom de to landene, og har vært vekselsvis tysk og fransk flere ganger.
Det likevel mest relevante besøket, var jo den tidligere konsentrasjonsleiren Natzweiler/Struthof. Her satt 579 norske NN-fanger. Fanger som ikke skulle ha noe navn, men bare et nummer. Dette var ingen tilintetgjøringsleir som Auschwitz eller Majdanek, men en såkalt arbeidsleir, der hovedintensjonen var å la fangene (eller de deporterte, som de ønsker å kalle dem) dø en sakte død. Det var mange grusomheter som fant sted i denne leiren, og flere av opplevelsene ble tegnet ned av nordmannen Rudolf Næss. Han har illustrert ganske tydelig hvilke opplevelser de hadde og hvilke tanker de gjorde seg.
Det var vondt og rart å gå i det pøsende regnværet og lytte til direktøren som viste meg rundt. Hans noe stotrende engelsk gjorde det hele enda litt mer uvirkelig, for enda mer ble overlatt til mine egne tanker og forestillinger om hvordan “livet” var her oppe i 850 meters høyde. Det er helt umulig å fatte hvordan de bl.a. kunne dytte folk utenfor linjen de måtte holde seg innenfor, med det resultat at vedkommende deporterte ble skutt av vaktene i vakttårnet. Alt dette var for at vaktene som gjorde dette skulle få fem dager ekstra permisjon. Sykt. Leiren viste seg på en annen merkelig måte. Det lå en død spurv rett ved inngangen. Det føltes veldig symbolsk, og forsterket inntrykket på en bisarr måte, synes jeg.
Det var godt, men tomt å komme inn til den vakre byen Strasbourg igjen, etter en liten togreise fra landsbyen der leiren ligger – sånn omtrent en time utenfor byen. Det var tid for ettertanke og refleksjon, men det tar tid før man liksom “finner seg selv igjen” etter et slikt møte.
Gatenes By
Strasbourg kommer fra strasse og bourg, som i seg selv betyr gate og by. Det er mange veier som fører til Rom, men det er jommenmeg mange gater som fører inn til de mest sentrale bydelene av Strasbourg. Petite France er nok den mest pittoreske bydelen, med sine trange smug og bygninger i 17- og 1800talls bindingsverkstil. Du finner et utall restauranter i byen – både alsassiske, klassisk franske eller internasjonale. De aller fleste holder en god standard, og du kan lett spise et godt måltid med drikke til godt under 200-lappen.
Siste dagen prøvde jeg en rundtur på kanalen. Det var veldig interessant og morsomt å få med seg mye av historien (ble fortalt gjennom hodetelefoner på engelsk). Det var absolutt spennende å se Europakommisjonen, Europaparlamentet og Europarådet fra sjøsiden, men husk at er det en fin, varm sommerdag (slik som da jeg var på vannet), så ta heller en åpen båt i stedet for en lukket… Da kan du få litt sol og frisk luft, samt ta bilder uten at det blir refleksjon i vinduet. Ellers veldig bra, altså. Ta også med gode sko! Det er veldig hyggelig å ta beina fatt i Strasbourg. Du kan f.eks. gå rundt øya der den eldre bydelen ligger. Det er en fin måte å gjøre seg bedre kjent i byen på. På denne turen kan du kanskje stoppe i Les Halles, som er et stort shoppingsenter, der du finner “alle” butikker… Og blir du trøtt i beina, så er det bare å ta trikken dit du skal. De går nesten overalt, og er enkle å finne ut av.
Jeg måtte en litt krøkkete vei hjemover også, for det går ikke så mange fly til Skandinavia fra Strasbourg. Derfor ble det en fin 4-timers togreise via Basel til Zürich i Sveits, og nå sitter jeg på flyplassen og venter på et forsinket SAS-fly.
Å reise er virkelig å la tankene fly. For meg har det vært vekselsvis gode og tunge tanker på denne reisen. Men det er jo det livet også handler om. Den Lange Reisen.
