De uskyldige små

Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg er helt tom nå. Vi har nettopp besøkt Lidice, og jeg trodde at det var et musum med noen bilder og filmer. Det er det også. Det er bare så utrolig mye mer. 

Historien om Lidice er veldig kort fortalt noe som skjedde i Tsjekkia i 1941 – 42. Reinhard Heydrich var satt inn som øverstkommanderende for de tyske styrkene i Tsjekkia. På den tiden var motstanden på hjemmefronten økende. Så, i juni 1942 ble Heydrich skutt av attentatmenn i Praha. Han døde etter kort tid, og Hitlers menn sverget hevn. De lette med lys og lykter etter de som hadde gjort det, og trodde at de hadde funnet opphavet i den lille landsbyen Lidice.

Bare mistanken om at noen av landsbyens innbyggere stod i ledtog med agentene, var nok til at landsbyen den 9. juni 1942 omringet av politi, Wehrmacht og Gestapo (SD). Alle menn ned til 15 år ble henrettet ved skyting under kommando av en offiser, to underoffiserer og tjue mann. Senere ble ytterligere 11 arbeidere skutt samtidig som 15 slektninger av tsjekkiske soldater i England ble fengslet.
Alle barn under 16 år, 104 i alt ble samlet sammen. 22 av disse hadde et arisk utseende, blå øyne og lyst hår. Disse ble tatt hånd om av Himmlers organisasjons Lebensborn. De ble sendt til Tyskland. Etter krigen ble 16 av barna identifisert. De kom tilbake. Barna med slavisk utseende, 82 i alt, ble sendt til Polen hvor de ble myrdet. Alle kvinner over 16 år (184) ble sendt til Ravensbrück hvor de ankom 7. juli 1942. Av disse overlevde 143.

Da vi kom til minnestedet for barna, stilte vi oss opp i en halvsirkel, og to elever fremførte rørende dikt. Da den tredje eleven sang “Imagine” av John Lennon, var det veldig få som klarte å holde tårene tilbake. Dette var utrolig gripende. Leve Lidice!

På vei mot Theresienstadt kjørte vi forbi en skoleklasse med barn som lekte. Det var nesten som om fargene i klærne deres ble sterkere og klarere. Som å forsterke livsviljen og gleden ved å ha det bra. Barn er kanskje vårt sterkeste symbol på håp og glede. Etter en stund kom latteren og sangen tilbake i bussen. Det var veldig godt.

Vi kjørte et stykke med buss før vi ankom Theresienstadt (Terezin).  Vi inntok matpakke fra hotellet, før vi fikk en omvisning i ghettoen. Igjen var det barna som virkelig fikk lide. De ble bl.a. utkommandert i 1944 til å dumpe urnene med brente lik i elva. Ubeskrivelig… Alt med dette stedet var ren propaganda, og da Røde Kors kom på besøk i 1944, ble det satt opp et skuespill verden knapt hadde sett maken til hverken før eller senere.

Det var heldigvis mange som ble reddet av de hvite bussene den 15. april 1945, og fraktet hjem til Skandinavia.

På vei til Berlin tok vi et ekstra stopp i Dresden, en fantastisk by som er bygget opp etter å ha blitt utradert under krigen.