Vi våknet opp til tunge skyer over Berlin i dag. Det virket ikke like kaldt som før, men litt surt. Når vi hadde kommet oss vel av gårde, fortalte Alf mer om sin tid i konsentrasjonsleire, og alle satt som tente skolelys og lyttet til de utroligste, selvopplevde fortellingene han kunne berette fra Auschwitz/Birkenau, Majdanek, Buchenwald og Sachsenhausen.
Da vi ankom sistnevnte minnested, var vi litt, men ikke veldig forberedt på det vi skulle få se, høre og oppleve. Jeg var forberedt på at besøket skulle gjøre inntrykk på elevene og meg selv, men at det var så sterkt å være tilstede på alle de plassene man visste at hundretusener av mennesker har lidd inhumant, var jeg ikke klar over. Det å se og være der hvor de ble stuet sammen, torturert og drept, burde får ethvert normalt menneske til å reagere med gru og avsky. Det var utrolig gripende å se Alf stoppe opp, ta av seg hatten og si lavmælt at det var her de satte opp den mobile galgen, og hvor personer fra hver brakke måtte gå forbi til skrekk og advarsel.
Det var også et veldig spesielt øyeblikk når vi nådde nordenden av leiren, der de henrettet folk gjennom nakkeskudd eller gass. Idet vi kom dit, begynte det å snø. Stille og rolig lavet snøen ned, og da vi forlot stedet, hadde det holdt opp å snø. Det var som om naturen selv ville fortelle oss noe. Besøket i Sachsenhausen ble avsluttet med at en av elevene leste dikt, og alle guttene la hver sin blomst på det norske minnesmerket. Jentene skulle senere gjøre det samme i Ravensbrück, og det var p.g.a. at det først og fremst i Sachsenhausen satt menn og tilsvarende kvinner i Ravensbrück. Vi avsluttet med ett minutts stillhet, og da kunne vi ha hørt en knappenål falle…
Vi reiste så med bussen til lunsjrestauranten Templiner Hof, som ligger i nærheten av Ravensbrück, og spiste et godt måltid før vi ble introdusert for kvinneleiren av Bjarne og Sissel. Vi så en gripende film med to overlevende norske kvinner, Magnhild og Nelly, og det de forteller er nesten ikke til å tro. At nazistene var så grove, umenneskelige og til tider sadistiske har jeg hørt om, men å få høre slike vitnesbyrd og se stedet de opplevde terroren, var ubeskrivelig. Jeg fikk en kommentar av en av elevene: “Det er nesten for mye til å forstå. Jeg må ha lang tid før jeg klarer å fatte noe av dette. Det er viktig at vi ser dette, så det ikke skjer igjen”.
Vi avsluttet også her med en vakker blomsterseremoni, der jentene la på hver sin blomst i “Tårenes Hav” – innsjøen der asken fra krematoriet ble kastet.
Det var blitt sent på ettermiddagen, og tid for å rekke båten i Travemünde. De fleste syntes nok det var godt å slappe av med en god film i bussen, denne gangen en komedie.
Nå sitter jeg om bord i “Nils Holgersson”, og er helt utkjørt etter alle inntrykkene i løpet av dagen. Vi har spist et godt måltid middag, og de fleste er nok klare for en tidlig kveld på Østersjøen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar