Under gjennomgang av min mors dødsbo, fant jeg en mengde brev skrevet til og fra min bestefar, Øyvind Anker. Han var løyntnant i den norske hæren, og ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland i 1943. Min mor tok godt vare på mye av korrespondansen med sin far, og i dag kan jeg altså sitte og holde de samme brevene i hendene som han faktisk skrev fra konsentrasjonsleiren Schildberg. Det er en helt utrolig spesiell følelse å finne en fysisk dokumentasjon på hvordan fangene hadde det, og samtidig trist å tenke på at alt de skrev selvfølgelig ble gjennomlest og sensurert av gestapo. Det ser jeg av stempelet "Geprüft" som står på hvert brev. Jeg kan likevel høre min bestefar og hans urokkelige optimisme mellom linjene på de tettskrevne brevene. Han prøver å muntre opp de der hjemme med å fortelle "solskinnshistorier" fra leiren. Sannheten er nok noe delt, for til dels hadde han sensuren å tenke på, og til dels var det nok et faktum at han som offiser hadde det bedre enn de menige.
Blant brevene fant jeg også korrespondanse mellom min bestefar og diplomaten Peter Anker. Det var først da jeg leste brevene at det faktisk gikk opp for meg at de var fettere, og at noe av grunnlaget for det de skrev, senere skulle bli aksjonen med de hvite bussene! Peter Anker var en bidragsyter til informasjonen som Ditleff og Bernadotte behøvde for å kartlegge de norske fangenes forhold i de nazistiske leirene. Så utrolig spennende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar