På reise med Hvite busser

Hjemme igjen - hva nå?

2011-10-14T12:00:00.003+02:00

Når dere kommer hjem fra en reise med HVITE BUSSER, så har nok de aller fleste mange tanker i hodet. Det kan hende du er helt tom, og at minnene fra reisen dukker opp etterhvert, eller så har du kanskje vært veldig ivrig etter å fortelle venner og familie om dine opplevelser. Du husker nok sikkert at det ble vist filmer med dokumentasjon fra tidsvitner i bussen, og kanskje at vi snakket om hvor viktig det er at du tar personlig ansvar for at noe slikt ikke skal skje igjen.
Det er kanskje lett å tenke på reisen som et tilbakelagt stadium, og bare ha minnene herfra. Men har du tenkt på hvordan du vil ta tak i dette fremover? Det er viktig å bearbeide innholdet, slik at du kan bruke det til noe verdiskapende og meningsfylt.

Det kan i den sammenhengen være et godt tips å ta en titt på hva HVITE BUSSER anbefaler her. Lykke til!

Reisen er over, men tankene fortsetter

2011-10-10T12:00:00.004+02:00

Det ble ikke noen muilgheter for å skrive i løpet av reisens to siste dager. Vi reiste fra hotellet på lørdag morgen, og Sachsenhausen var første stopp. Vi var de aller første som ankom, og det var en merkelig stillhet på en litt grå og kald morgen. Det var mange elever som ikke hadde kledd seg helt etter forholdene, men jeg tror nok de fleste skjønte at det å fryse litt et par timers tid, tross alt var ingenting i forhold til de forholdene fangene erfarte. De var nok også preget av stunden når vi hadde en minnemarkering ved det norske minnesmerket.

Det var godt å komme inn i en varm buss og kjøre en times tid til vi kom til Fürstenberg, hvor vi spiste et godt og varmt måltid tysk mat, og da var det litt lettere å ta fatt på kvinneleiren Ravensbrück. Jeg hadde inntrykk av at elevene syntes at det de ble fortalt her var sterkt, og spesielt historien om den lille bamsen og Guy Poirot rørte nok de fleste.

Vi hadde noen timers busskjøring igjen, og på vei til Travemünde, stoppet vi og spiste og provianterte litt snop og drikke. Det var ei liten jente som hadde hørt at eisenbein var veldig godt, så hun bestilte det. Sjokket var bokstavelig sagt enormt da hun så hvor diger denne steika var! Den kunne sikkert fint deles på åtte personer...

Vi ankom kaia i god tid før avgang, og til tross for at fergen var smekkfull, så fikk vi plass i restauranten nesten med det samme. Det var flere andre grupper fra Hvite busser der samtidig, så det var jo ekstra hyggelig å treffe kjente for meg og noen våre elever kunne gjøre seg kjent med. Det har forresten vært et fantastisk samhold mellom de tre skolene Vesong, Sagatun og Råde på denne turen. Ikke bare har de voksne funnet en fin samarbeidstone, men elevene kom også godt overens, og fikk seg kanskje noen venner for livet på denne turen? Hvem vet? Jeg tror ihvertfall det er mange Facebook-kontoer som fylles opp med nye venner nå...

Fergeturen gikk fint, og den siste dagen var det en ren transportetappe hjemover. Noen sov, andre spilte kort og pratet, og så så vi noen filmer. Det var vemodig for alle når vi kom fram til Råde, og Sagatun, som skulle videre over Hemsedalsfjellet til Balestrand, fikk vite at veien var stengt på grunn av snø. Jeg håper reisen gikk bra til slutt? Dere må gjerne legge ut en kommentar på hvordan det gikk med dere.

Jeg håper at tankene går videre fra denne turen - tilbake til opplevelsene, tilbake til tankene om hvordan de hadde det under nazi-Tyskland, tilbake til de flotte saltgruvene, til folkloren i Krakow, til de nye vennskapsbåndene dere har skapt. Nå er det på tide å tenke fremover - i retning av forsoning, fred, vennskap, godhet og samhørighet. Ikke glem at historien lett kan gjenta seg, hvis ikke vi alle holder egne øyne og ører åpne.

Takk for at jeg fikk være reiseleder for så fine ungdommer dere er! Jeg håper vi ses igjen en annen gang, enten på en skolereise eller på en temareise med Hvite busser for voksne.

Jeg har lagt ut bilder nå på Flickr.

Varm hilsen fra

Og Berlin var ikke bare shopping

2011-10-07T20:56:00.001+02:00

Vi våknet til en iskald morgen i Berlin, altså i forhold til den sommeren vi nå åpenbart har lagt bak oss. Heldigvis fikk vi ikke mer av den åpne, våte himmelen vi hadde i går kveld, og det var til og med litt sol. Idag har de fått se East Side Gallery, Alexanderplatz, Unter den Linden, Brandenburger Tor, Holocaust-monumentet, riksdagen, Checkpoint Charlie og mye, mye mer. Jeg spurte noen av ungdommene hva de likte best, og det var shoppingen på Kurfuerstendamm... Det var tre jenter jeg spurte, da! Men de var veldig søte og unnskyldte seg litt med å si at de syntes det var fint ved Pariser Platz. Det var også en annen som spurte hvem Brandenburger Tor var. De tre skolene hadde veldig lyst til å ta en tur opp i fjernsynstårnet, så da satte vi av tid til det. Jeg møtte ei jente og en gutt fra ulike skoler som kom sammen inn i heisen. De var veldig lei seg for at uka hadde gått så fort, og ville gjerne bli litt til... Da jeg kom ned, sto flere og spilte biljard, fussball og bowling sammen. Det var tydelig at de storkoste seg sammen, og har funnet tonen på tvers av skolene. Jeg har rukket å bli veldig glad i denne gruppen også, og det blir nok vemodig å ta farvel med de fine ungdommene. Jeg er så imponert over hvor reflekterte veldig mange av dem tross alt er, og det er tydelig at de har fått med seg ett og annet om den kalde krigen på skolen.I morgen er det avreise tidlig, for vi skal til både Sachsenhausen og Ravensbrueck, før vi setter kursen for fergen som skal ta oss til Sverige. Vet ikke når jeg får skrevet neste gang, men så snart som mulig skriver jeg siste del av denne reisen, og legger ut bilder på Flickr. Følg med, følg med!

Frem og tilbake er like langt...

2011-10-06T20:35:00.001+02:00

...eller gjerne dobbelt så langt. Er tilbake i Berlin nå, etter en lang reise. Det ble en vemodig start på dagen i dag. Jeg tok farvel med ungdommene og de voksne fra Skøyenåsen Skole, og etter klemmer og koselige tilbakemeldinger, satte de avgårde til saltgruvene. I dag er Vesong, Sagatun og Råde skoler sammen i min nye gruppe, og vi har kjørt til Berlin fra Krakow i dag. Dagen startet ikke helt uten komplikasjoner, for først var det en som hadde mistet passet i går kveld, og i dag morges var det en som hadde glemt passet på rommet. Vi måtte snu, men det ble ikke noen særlig forsinkelse. Jeg fikk ringt ambassaden i Berlin, og de fikser reisebevis for den som mistet passet sitt. De var vennligheten selv! Så serviceinnstilt og hyggelig skal du lete lenge etter! Jeg ga dem alle personalia til han som mistet passet, og da kan de dra ned der og hente i morgen tidlig. Regner med at det blir klart omtrent samtidig med vår byrundtur. Vi kom oss fint avgårde, og har hatt en bra tur langs landeveien. Første stopp var ved et kjøpesenter i utkanten av Wroclaw, og der kunne man kjøpe alt fra skjorter fra Cubus til sofa fra IKEA. Heldigvis var det ingen som kom med det siste, for nå begynner bussen å bli full... Etter noen timer var vi i Tyskland, og vi ankom hotellet for en times tid siden. Sommeren har måttet slippe taket, og nå regner det her. Alle har det bra, og nå gleder vi oss til middag, som vi skal spise i hotellets bowlingsal...(!) Bis morgen!

Byen med de vennlige ansiktene

2011-10-05T16:07:00.001+02:00

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har inntrykk av at befolkningen i Krakow er ekstra vennlige. Jeg synes det virker som om man møter smil og vennlighet overalt. Det er ikke alle som snakker flytende engelsk, men jeg snakker jo ikke flytende polsk, for den saks skyld... Idag ble det en litt annerledes dag. Jeg byttet gruppe allerede på morgenkvisten idag, og dermed ble det saltgruvene på formiddagen. For et fantastisk sted! det er helt utrolig å gå der nede og tenke på alt det arbeidet som ligger bak de vakre utsmykningene der, og alt er laget av gruvearbeiderne - på fritiden! Man kan forresten ta med seg så mye salt man bare orker helt gratis, men det er bare hvis man slikker veggene... Man kan selvfølgelig kjøpe grovt salt i fine poser oppe på gateplan også. Det kan kanskje hende at det er noen som har sikret julepresangen til mamma eller pappa der. For dem som ikke gjorde det i Wieliczka, så var det gode muligheter om ettermiddagen i Krakow sentrum. Det har vært god tid til shopping i dag, og de har kunnet kjøpe merkeklær i kjente butikker, trefigurer fra markedet, eller bare brukt penger på McDonald's... Om noen få timer skal vi på folklore, og da får vi se om shoppingbeina til kidsa orker en svingom?

Endelig i Krakow!

2011-10-04T22:53:00.001+02:00

En lang dag - men fantastisk godt å komme frem til denne flotte byen! Det blir nok ikke en lang fortelling om hva som har skjedd i dag, men alle har det kjempefint og litt trøtte. Nå skal vi prøve å få en god natts søvn, før vi skal til Auschwitz i morgen. Det kan hende jeg selv må over til den andre gruppen, og bli med til saltgruvene i stedet, men det vet jeg i morgen tidlig. Skikkelig varm dag i dag, opp til 30 grader i sola! Skulle ikke tro det var oktober... Skal hilse alle mine lesere fra flere reiselederne som er her nede - og det er mange!

Gratulerer med dagen, Tyskland!

2011-10-03T17:59:00.001+02:00

Jeg var veldig spent på hvordan denne dagen skulle bli, for vi hadde egentlig lagt inn litt shopping i programmet i dag. Men siden det er Tysklands nasjonaldag i dag, så er alle butikker stengt... Vi satte likevel i gang med sightseeing som vi skulle - East Side Gallery, Unter den Linden og til Holocaust-monumentet, og der passet det fint med en pause. Her fikk elevene oppleve dette spesielt minnesmerket, og samtidig satte vi av tid til å se på det yrende folkelivet rundt Pariser Platz og Brandenburger Tor, hele veien ned langs 17. Juni-gaten. Etterpå så de Potsdamer Platz og Kudamm, før vi stoppet på Checkpoint Charlie. Det var ekstra givende at en av lærerne kunne fortelle egenopplevde beretninger fra kryssing av sektorgrensen i 1976! Nå er vi tilbake på hotellet, og middag står for tur. Det er litt trist å forlate denne spennende byen, men i morgen skal vi jo til Polen! Det virker som om elevene har hatt en veldig bra dag i dag, og de er nesten like engasjerte som de var i minnestedene i går... Det er en fantastisk fin gjeng, som det er veldig hyggelig å ha med på tur!

Budskapet er sterkt, elevene er lydhøre

2011-10-02T23:02:00.001+02:00

Jeg er imponert over hvor lydhøre og interesserte elevene har vært idag! Dagen startet med ankomst til Rostock i Tyskland kl 0615, og det var noen trøtte ansikter både her og der... I tillegg har det idag vært ubeskrivelig varmt, både i og utenfor bussen. Vi spiste frokost på Van der valk, et fantastisk spisested langs veien mot Berlin. Elegant sted, og kjempegod mat! Besøket i Ravensbruck var gripende og 15-åringene stilte veloverveide og mange spørsmål. Jeg er veldig imponert, og det virket som om de forsto de viktige budskapene. De hadde selv arrangert minnestunder i både kvinneleiren og i Sachsenhausen, og de var gripende og med innlevelse. En av elevene kom bort til meg og fortalte om sin farfar, som var med i motstandsbevegelsen i nord-Norge. Spennende. Imorgen er det nasjonaldag i Tyskland. Da får vi se hvor mye av Berlin som er åpent... Det blir garantert en spesiell opplevelse! Vi gleder oss. Har litt problemer med å legge ut bilder. Det kommer senere.

For en logistikk!

2011-10-01T17:18:00.001+02:00

Vi har nå nettopp spist et godt måltid svenska køttbullar på Bjørkeng utenfor Varberg. For en logistikk de hadde der! De organiserte elevene i tre køer, og alle fikk varm mat og salat, og et sted å sitte. Det hadde vært over 1000 personer der de siste timene, men de ansatte bare smilte... Jettebra! I strålende solskinn kjører vi nå sørover i Sverige, og regner med å være framme ved fergen i Trelleborg om et par timer. Elevene har det fint. Nå ser vi filmen Holocaust, som forteller om bakgrunnen for krigen og jødeforfølgelsene.

På tur, på tur...

2011-10-01T11:57:00.001+02:00

Da var vi endelig på vei. Vi kom oss vel avgårde, selv om vi måtte hente elevene 100 meter fra skolen. Bussen var litt for høy for undergangen til skolen... Nå er vi i Sverige, og nærmer oss vårt første stopp. Det virker som en fin gjeng med ungdommer vi har med på tur, så dette blir bra

Det er nok ikke bare jeg som pakker i kveld

2011-09-30T18:08:00.002+02:00

Nå står en ny reise for døren, og denne gangen skal jeg selv ut som reiseleder til Berlin og Krakow. Jeg skal reise sammen med klasser fra Skøyenåsen Skole, og vi drar i to dobbeltdekkere i morgen tidlig, gjennom Sverige, til Trelleborg.

Det er mange ting å huske på når man skal ut og reise på en slik tur - alt fra pass til billetter, penger, nok klær og ekstra bag til fergen. Nå som jeg står med hodet oppi bagasjen, tenker jeg på alle de spente elevene som skal på sin kanskje første utenlandstur, eller i hvertfall sannsynligvis første tur uten foreldre eller foresatte. De har sikkert mange tanker som svirrer i hodet, og kanskje glede-gruer seg litt. Håper jeg kan bidra til å gjøre turen minneverdig for dem alle. Og det er mange som skal ut nå i høstferien; hele 16 busser kjører avgårde til Polen og Tyskland denne helgen...!

Jeg skal prøve å skrive så ofte jeg kan her på bloggen - følg med, følg med!

Et spennende vitnesbyrd

2011-09-28T07:54:00.002+02:00

Under gjennomgang av min mors dødsbo, fant jeg en mengde brev skrevet til og fra min bestefar, Øyvind Anker. Han var løyntnant i den norske hæren, og ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland i 1943. Min mor tok godt vare på mye av korrespondansen med sin far, og i dag kan jeg altså sitte og holde de samme brevene i hendene som han faktisk skrev fra konsentrasjonsleiren Schildberg. Det er en helt utrolig spesiell følelse å finne en fysisk dokumentasjon på hvordan fangene hadde det, og samtidig trist å tenke på at alt de skrev selvfølgelig ble gjennomlest og sensurert av gestapo. Det ser jeg av stempelet "Geprüft" som står på hvert brev. Jeg kan likevel høre min bestefar og hans urokkelige optimisme mellom linjene på de tettskrevne brevene. Han prøver å muntre opp de der hjemme med å fortelle "solskinnshistorier" fra leiren. Sannheten er nok noe delt, for til dels hadde han sensuren å tenke på, og til dels var det nok et faktum at han som offiser hadde det bedre enn de menige.

Blant brevene fant jeg også korrespondanse mellom min bestefar og diplomaten Peter Anker. Det var først da jeg leste brevene at det faktisk gikk opp for meg at de var fettere, og at noe av grunnlaget for det de skrev, senere skulle bli aksjonen med de hvite bussene! Peter Anker var en bidragsyter til informasjonen som Ditleff og Bernadotte behøvde for å kartlegge de norske fangenes forhold i de nazistiske leirene. Så utrolig spennende!

Den Lange Reisen

2011-06-17T23:29:00.000+02:00

Nå er jeg på farta igjen, og nå skal jeg sette sammen Brussel (som jeg besøkte sist) med Strasbourg. Skjønt å se noen geografisk sammenheng akkurat nå, virker litt fjernt.

Jeg dro fra Gardermoen kl 0630 med Air Berlin. Etter en drøy time var jeg framme på Berlin Tegel, og var bittelitt engstelig for å få det litt travelt med å komme meg til mitt neste fly. Måtte ta buss fra flyet bort til terminalen, og behøvde ikke mase så fælt for å finne den nye utgangen. Der var det på en ny buss, og jeg gjorde store øyne da det skulle vise seg å være det samme flyet med det samme crewet som fra Oslo! Jeg kunne ikke dy meg, og sa “hello, I’m back”! Hvis de ikke kjente meg igjen, må de vel ha trodd at det rabla litt for meg… ;)

Etter å ha landet i Karlsruhe/Baden-Baden, fikk jeg oppleve en typisk tysk landsby med buss inn til togstasjonen. Det var flere steder jeg godt kunne tenke meg å ha gått av bussen, men reisen var ennå ikke over.

Nå var det tog som sto for tur, og etter en kort, men behagelig reise, sitter jeg nå på en avsidesliggende stasjon langt ute på landet og venter på toget som skal ta meg siste biten ut av Tyskland og inn i Frankrike. Det er en pussig liten stasjon. Her finner jeg spor 1 og 2, og neste er spor 9. Jeg er glad jeg ikke skal reise fra spor 5…

Jeg klarer ikke å få tankene bort fra alle de som opplevde togreise i Nazi-Tyskland om bord i stinkende kuvogner. Brennvarme om sommeren og iskalde om vinteren. Hygiene og privatliv var ikke-eksisterende, og tankene om hva som skulle skje med dem må ha vært uutholdelig vonde. Det var flere nordmenn – klassifisert som NN-fanger – som ble transportert gjennom dette området og til konsentrasjonsleiren KZ-Natzweiler Struthof. Den besøker jeg i morgen.

Skjønnheten og udyret

Vel framme i Strasbourg har jeg fått oppleve en utrolig vakker by. En by som er en fin kombinasjon av gammelt (ofte veldig gammelt!) og nytt. Byen er spekket med fransk-tysk historie, og den opplever man overalt. Spesielt det alsassiske språket er en underlig blanding av tysk og fransk, og bærer også preg av en egen identitet. Det gjelder også maten! Hvis du har lest mine tidligere blogger, må du tro jeg er en skikkelig gourmant (en som spiser mye), men jeg håper jeg har blitt en gourmet (en som setter pris på god mat). Jeg har opplevd mye spennende mat, og mat jeg aldri hadde smakt før. Jeg var bl.a. på en liten restaurant i Petite France (en bydel i Strasbourg). Der fikk jeg servert foie gras d’oie de Strasbourg (gåselever), og stedets spesialitet La choucroute maison des Tanneurs. Dette var en slags kålsalat med tilhørende okse- og svinekjøtt, samt en lokal pølse. En frisk og god iskrem rundet av det hele. Jeg spiste middag med lederen for turistkontoret, og ved bordet ved siden av oss satt et amerikansk ektepar. Vi kom i prat med dem, og de var jo ganske glade for å få så enormt mange tips til ferien sin. Jeg prøvde å overbevise dem om at de burde legge neste reise til Norge, men de var av kategorien isbjørner-som-går-i-alle-gater-og-hvordan-skrur-de-av-nordlyset-typene…

Dette avsluttet en dag med vakre bygninger, god mat og møte med mange hyggelige, vennlige og serviceinnstilte mennesker.

Neste dag lå skyene tunge over området, og det var meldt regn i hele Frankrike. Hele Frankrike fikk regn, og Alsace fikk veldig mye! Det var en spesiell ramme rundt det hele, når denne dagen var viet til besøket i Alsace-Moselle Memorial og Struthof/European Center for Deported Resistant Fighters. Det første besøket var innendørs, og var fokusert på tiden for innbyggere i området før, under og etter 2. Verdenskrig, samt det utrolig viktige samarbeidet mellom franskmenn og tyskere som førte til et samlet Europa. Denne regionen har stått veldig sentralt i forholdet mellom de to landene, og har vært vekselsvis tysk og fransk flere ganger.

Det likevel mest relevante besøket, var jo den tidligere konsentrasjonsleiren Natzweiler/Struthof. Her satt 579 norske NN-fanger. Fanger som ikke skulle ha noe navn, men bare et nummer. Dette var ingen tilintetgjøringsleir som Auschwitz eller Majdanek, men en såkalt arbeidsleir, der hovedintensjonen var å la fangene (eller de deporterte, som de ønsker å kalle dem) dø en sakte død. Det var mange grusomheter som fant sted i denne leiren, og flere av opplevelsene ble tegnet ned av nordmannen Rudolf Næss. Han har illustrert ganske tydelig hvilke opplevelser de hadde og hvilke tanker de gjorde seg.

Det var vondt og rart å gå i det pøsende regnværet og lytte til direktøren som viste meg rundt. Hans noe stotrende engelsk gjorde det hele enda litt mer uvirkelig, for enda mer ble overlatt til mine egne tanker og forestillinger om hvordan “livet” var her oppe i 850 meters høyde. Det er helt umulig å fatte hvordan de bl.a. kunne dytte folk utenfor linjen de måtte holde seg innenfor, med det resultat at vedkommende deporterte ble skutt av vaktene i vakttårnet. Alt dette var for at vaktene som gjorde dette skulle få fem dager ekstra permisjon. Sykt. Leiren viste seg på en annen merkelig måte. Det lå en død spurv rett ved inngangen. Det føltes veldig symbolsk, og forsterket inntrykket på en bisarr måte, synes jeg.

Det var godt, men tomt å komme inn til den vakre byen Strasbourg igjen, etter en liten togreise fra landsbyen der leiren ligger – sånn omtrent en time utenfor byen. Det var tid for ettertanke og refleksjon, men det tar tid før man liksom “finner seg selv igjen” etter et slikt møte.

Gatenes By

Strasbourg kommer fra strasse og bourg, som i seg selv betyr gate og by. Det er mange veier som fører til Rom, men det er jommenmeg mange gater som fører inn til de mest sentrale bydelene av Strasbourg. Petite France er nok den mest pittoreske bydelen, med sine trange smug og bygninger i 17- og 1800talls bindingsverkstil. Du finner et utall restauranter i byen – både alsassiske, klassisk franske eller internasjonale. De aller fleste holder en god standard, og du kan lett spise et godt måltid med drikke til godt under 200-lappen.

Siste dagen prøvde jeg en rundtur på kanalen. Det var veldig interessant og morsomt å få med seg mye av historien (ble fortalt gjennom hodetelefoner på engelsk). Det var absolutt spennende å se Europakommisjonen, Europaparlamentet og Europarådet fra sjøsiden, men husk at er det en fin, varm sommerdag (slik som da jeg var på vannet), så ta heller en åpen båt i stedet for en lukket… Da kan du få litt sol og frisk luft, samt ta bilder uten at det blir refleksjon i vinduet. Ellers veldig bra, altså. Ta også med gode sko! Det er veldig hyggelig å ta beina fatt i Strasbourg. Du kan f.eks. gå rundt øya der den eldre bydelen ligger. Det er en fin måte å gjøre seg bedre kjent i byen på. På denne turen kan du kanskje stoppe i Les Halles, som er et stort shoppingsenter, der du finner “alle” butikker… Og blir du trøtt i beina, så er det bare å ta trikken dit du skal. De går nesten overalt, og er enkle å finne ut av.

Jeg måtte en litt krøkkete vei hjemover også, for det går ikke så mange fly til Skandinavia fra Strasbourg. Derfor ble det en fin 4-timers togreise via Basel til Zürich i Sveits, og nå sitter jeg på flyplassen og venter på et forsinket SAS-fly.

Å reise er virkelig å la tankene fly. For meg har det vært vekselsvis gode og tunge tanker på denne reisen. Men det er jo det livet også handler om. Den Lange Reisen.

Den elegante EU-hovedstaden

2011-05-24T19:07:00.000+02:00

Brussel. Bare navnet setter igjen spor. Man får kanskje assosiasjoner til EU, Grand Place, Manneken Pis, mat, litt rotete regjering, flerspråklig, internasjonal eller bare vafler?

Dette er ihvertfall mye av det jeg forbinder med denne veldig spesielle hovedstaden i Belgia. Her er det liksom alt samlet på ett sted, og samtidig er byen stor og imponerende, med spektakulære bygninger, avenyer og monumenter, og hyggelige, gjerne små restauranter og barer. Brussel er også byen som danner et skille mellom Nord- og Sør-Europa. Man merker fort at fransk er hovedspråk, selv om det er litt som med nynorsk og bokmål, at det skal være delt.

Jeg har brukt mye av dagen innenfor hotellvegger. Og det har vært fine vegger, og enda finere det som er innenfor! Mange utrolig flotte hoteller, og jeg er overrasket over at det er mulig å gjøre så mye ut av så små bygninger... Store, luftige rom i de fleste av hotellene, og med en bra atmosfære. Alle hotellene ligger sentralt, og nå gjenstår jobben med å finne ut av hvilke som passer best.

Brussel er en by man bør ha minst en hel dag til å se og oppleve, og maten er noe helt eget! Den bare må prøves!

I morgen tidlig drar jeg til Brussel flyplass, og da er det bare å krysse fingrene for at askeskyen ikke har etablert seg over luftrommet jeg skal gjennom...

Amsterdam – storbyen i smått

2011-05-23T22:05:00.002+02:00

Nå er jeg på tur igjen, og denne gangen skal jeg finne ut av hva vi kan sette sammen av gode pakkeløsninger til Amsterdam og Brussel. Jeg reiste fra Gardermoen i går kveld, og selv om flyet var litt forsinket, så gikk reisen veldig bra med Norwegian. Jeg dro i god tro om at askeskyen over Island ikke skal lage like store problemer for flytrafikken som ifjor…

Schiphol – flyplassen rett utenfor Amsterdam – er kjempestor, men utrolig lett å finne frem i, så etter at jeg hadde plukket opp bagasjen, var det bare å sette seg på toget inn til sentrum. Reisen tar ikke mer enn en halv time, så det er fort gjort. Men det er klart at hvis man har transport klar på flyplassen, så er det enklere å komme seg direkte til hotellene.

Jeg bodde på Nova Hotel, et trestjerners hotell midt i Amsterdam. Det er vanskelig å finne et mer sentralt beliggende hotell. Da måtte man i så fall gjøre om Madame Tussauds eller byens palass til hotell. De ligger rett rundt hjørnet for Nova, som altså ligger ved Damplassen. Kjempekoselig hotell, med gode senger, helt nytt baderom, og et kjøleskap på rommet som var større enn mitt første kjøleskap. Smart, i grunnen. Flere hoteller har funnet ut at det er så mange som har med seg egen mat og drikke eller medisiner som de trenger å oppbevare kjølig, og i stedet for å tilby kjempedyre drikkevarer, så tilbyr de heller plass til gjestenes egen mat! Tror nok at hotellet er bedre tjent med det i lengden – særlig når de har Amsterdams beste matbutikk litt lenger opp i gaten.

Det har ikke blitt mye tid til å se selve byen denne gangen, men jeg har heldigvis vært her tidligere, og vet hva jeg går glipp av. Dette er virkelig en storby som viser seg fra sitt beste. Og noe av det som gjør at denne storbyen er så hyggelig, er at den kan virke som en småby, med sine trange smug, kanaler og bittesmå hus. Det er nok også hollendere selv – både innfødte og innflyttede – som bidrar til dette. Nederland er nok ikke best kjent for å vise forståelse for innvandrere, men i Amsterdam er det litt annerledes. Der bor det mange innflyttere, og toleranseterskelen er langt større i denne smeltedigelen av en by.

Jeg har inspisert åtte hoteller i ulike kategorier og varianter i løpet av dagen, og det er en spennende blanding av nytt og gammelt, stort og smått, moderne og gammeldags. Det har ikke vært mye å utsette på noen av hotellene, og på hotel Hestia finner du den gamle katten Gregory, som har Altzheimers, er blind og litt døv, og sliter med å ikke dunke hodet i veggen. Gjestene elsker ham, og han er visst i god form ellers, fikk jeg vite.

De fleste hotellene lå sentralt beliggende ved Damplassen, men ovenstående hotell lå rett ved Vondelpark, en hyggelig park med cafeer, restauranter, bademuligheter, og mye mer. Veldig populært å ta med familien på picnic her, og et yndet utfluktsmål for syklister og rulleskøyter. Her spiste jeg lunsj i stekende sol.

Det ville være å overdrive og si at disse hotellene er egnet for handicappede i rullestol. Det er vel den eneste målgruppen jeg ikke ville anbefale og reise til Amsterdam. Det er trapper overalt – til alle hotellene og i gatene er det mer brosten enn asfalt og betong.

Nå sitter jeg på toget til Brussel med mange gode ideer som jeg gleder meg til å virkeliggjøre når jeg kommer tilbake. I morgen er det ny dag og nye muligheter, og jeg skal på flere hoteller igjen. Det blir spennende. I natt blir det et Thon-hotell i EU-hovedstaden som skal testes.

Hva venter du på? Det er bare å reise!

2011-05-14T18:18:00.000+02:00

Hvis du har vurdert om du skulle reise til Krakow eller ei, så slutt å vurdere! Bare reis avgårde! (Sørg bare for at det er med Hvite busser, så klart...!) Dette er en helt utrolig by som har alt å by på. Her er noe for en hver smak (les gane), og for de tynne lommebøkene. Du får mer for pengene enn du aner, og det kan være smart å vurdere en ekstra koffert til hjemreisen. Jeg har hørt historier om folk som har kjøpt med seg både badekar og fliser hjem til Norge! Det var riktignok med buss, men allikevel...:)

I dag har vi fått testet Krakows største shoppingsenter (noe sånt som 570 butikker), og der finnes det alt fra de kjente butikkene du også finner hjemme, til de litt mer ukjente for oss nordmenn. Kjennetegnet er lave priser, ofte 50-70 % under norske priser.

Før vi var på shopping, fikk vi en interessant omvisning i den tidligere kommunistiske bydelen Nowa Huta. Dette er en bydel som tidligere besto av ca 300.000 innbyggere, og som var erkeeksemplet på byggestil og levesett fra 1948 - 1999. Bygningene ligger i forbindelse med stålverket, som hadde hele 70.000 arbeidere på et tidspunkt, og var i utgangspunktet ikke bygget med arkitektonisk glede, snarere funksjonalistisk enkelhet. I dag fremstår området som et grønt og mye finere strøk enn hva det var da det ble bygget, og stadig flere flytter hit. Vi så også noe som ikke akkurat gikk hånd i hånd, nemlig et kloster og en svært spesiell kirke. Kirken ble reist av opprørere mot kommunismen i 1968, og ble velsignet at den tidligere pave Johannes Paul II, som var fra Krakow. Da vi kom inn i kirken, var det nattverd for små barn, og de fikk utdelt en liten gave fra kirken.

Vi hadde fått et tips om at det like i nærheten av hotellet skulle befinne seg et hull i en vegg, der de laget Krakows (og kanskje Polens) beste iskrem... Vi gikk et stykke fra hotellet, og med ett så vi en kø som var omtrent 50 meter lang, og som så ut til å føre inn i ingenting. Ikke noe skilt eller noe informasjon om hva de sto i kø for. Jeg hadde nesten følelsen av at det var kø for å skaffe billetter til en konsert eller noe, men i og med at vi visste hva dette gjaldt, stilte vi oss pent opp, og ventet i ca. 20 minutter, før vi kom inn i paradis... Et bittelite lokale, der to ekspeditører tok i mot bestillingene på løpende bånd. Vi måtte ha litt hjelp med å finne ut av hva vi bestilte, og både bak og foran disken var det forståelsesfulle polakker som hjalp oss. Jeg tror kanskje at de som sto bak oss i køen var litt utålmodige, men de fikk sin is, de også... Blikkene var lange til de som sto bakerst i køen, og som skimtet oss barnlige nordemennene med hver sin is i hånden. Og smaken? Mmmm... Dette blir nok vårt moltested i Krakow!

Nå er det kveld i byen, og vi skal snart spise middag. I morgen tidlig setter vi kursen hjemover igjen. Denne gangen med tyngre kofferter og veldig, veldig mette på deilig mat og utrolige inntrykk fra denne helt spesielle byen.

Kom sulten!

2011-05-13T21:12:00.001+02:00

En ting er helt sikkert, og det er at du bør komme veldig sulten til Polen! I dag har vi spist noe som fritt kan oversettes med "Bondens Trau". Se for deg et svært trau som rekker sånn ca. trekvart meter langs bordet. Fyll det med kokte og stekte poteter, 30 cm spare ribs, Ostipek ost, kyllingfileter, kyllingvinger, kylling med ost og skinke, bacon, svinestek og salat. Dette var hovedretten. Forrettene besto av Barszcz, altså en rødbetsuppe med pirogi. Disse var fylt med ost, surkål og kjøttdeig. Til suppen fikk vi loff med baconfett surret i hvitløk og en smøreost. Namnam...! Da var det godt med is til dessert!

Dagen idag har ikke bare bestått av deilig mat. Vi har opplevd veldig mye av de flotte attraksjonene byen har å tilby. Vi startet med Wawel Slott. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette utrolige slottet, men kort oppsummert kan jeg vel si at dette har vært og er fremdeles en av Polens desidert viktigste og mest besøkte steder. Her ligger konger og presidenter begravet, her er de utroligste makthistorier fra århundrer tilbake, og her er klokketårnet det ringes fra når det er viktige begivenheter i Polen.

Fra slottet bar det videre til Undergrunnsmuseet, dette veldig spesielle museet, med utgravninger fra 1200 og 1300-tallets Krakow. Det ble gravet ut i 2006, og åpnet for få år siden. Ganske utrolig hvor vel bevart byens tidligste bebyggelse er. Her kan man få en fantastisk flott presentasjon av Krakows historie, fra tidlig middelalder til EU-medlemsskap.

Men det var nok neste museum som gjorde størst inntrykk. Vi besøkte Schindlers Museum, og dette er absolutt verdt et besøk! En fantastisk kreativ måte å lage et museum på, og en veldig fin måte å formidle et budskap på. Man skjønner hvordan jødene hadde det, og man får et godt inntrykk av hvordan okkupasjonen av Krakow fortonet seg. Det var ikke bare Auschwitz det var forferdelig å befinne seg i.

Siste stopp i dag har vært utelivet i Kazimierz, et slags polsk Grünerløkka, med massevis av kafeer, barer, restauranter og hyggelige steder å treffes. Absolutt verdt et besøk!

Tilbake i Polen!

2011-05-13T20:46:00.000+02:00

Endelig var Marianne og jeg tilbake i Polen igjen! Jeg trodde ikke jeg skulle bli så fornøyd med å komme tilbake hit, egentlig. Men menneskene, stedene, gjestfriheten og attpåtil været gjorde gjensynet godt!

Denne turen til Polen skal være en tur der jeg skal gå hotellene nærmere i sømmene. De hotellene vi skal bruke på våre tematurer til neste år. Jeg skal også benytte anledningen til å prøve ut et par attraksjoner, og ikke minst; få enda bedre tid til å utforske denne utrolig flotte byen, som bare er knappe to timer unna Sandefjord Torp.

Det er mulig jeg var litt forutinntatt overfor det å fly lavpris med WizzAir, for jeg har vel ikke alltid hatt like festlige opplevelser med slike flyselskaper, men dette gikk strålende - fra ende til annen! Ingen sure miner - bare god service og helt i rute.

Nå bor vi på Hotel Kossak, som er et ganske nytt hotell som ligger midt i sentrum. Det er gangavstand til Rynek Glowny (markedsplassen), og der var vi selvfølgelig for å ta inn alle de spennende inntrykkene og den fine atmosfæren. Mens vi sto midt på plassen, kom det en fyr bort til oss og spurte på engelsk om vi var fra Sverige eller Norge? Da han fikk vi at vi var fra Norge, la han ut om hvor lik gamlebyen i Krakow er Gamla Stan i Stockholm, og hvor fine begge byene er...

Vi besøker vår agent Artur Travel, og de har et flott opplegg klart for oss. Vi fikk vite at vi skulle spise typisk polsk i morgen, så i kveld ble vi anbefalt en god sushi-restaurant - og det var den! Før vi spiste rakk vi et par butikker. Prisene her i Polen er helt utrolige! Her får man ekstremt mye for pengene!

Visningstur til Polen

2011-03-30T09:23:00.001+02:00

Jeg var ikke før kommet tilbake fra turen til Krakow og Praha før det var tid for en ny tur igjen. Denne gangen var det jeg som hadde regien, og hadde invitert foreninger og lag til å delta på tur til Gdansk.

Selve turen var et samarbeid Hvite busser hadde med Stena Line, Color Line, Tele-Tur, Artur Travel, Björkäng Krog og Håby Motell.

Starten på turen var med smale øyne... Vi skulle dra kl 5 om morgenen for å rekke fergen til Strömstad, og med sommertiden tatt i betraktning, ble det jo nokså tidlig. Men alle de 12 deltagerne stilte opp i Porsgrunn som avtalt, og smilene var ikke langt unna når kaffen ble servert om bord i bussen til vår eminente sjåfør, Per Arne.

Turen mellom Sandefjord og Strömstad var behagelig, med deilig frokostbuffet, og etter en times kjøring i Sverige, ankom vi Håby, der det var tid for en "fralla". Nå var grunnlaget lagt, og vi benyttet tiden i bussen til å prate sammen og se noen av de filmene Hvite busser har fått laget, bl.a. den gripende historien om Anna fra Lidice og opplevelsene til Eskild Jensen og Bernt H. Lund i Sachsenhausen. De fikk et omfattende inntrykk av våre tematurer, og etter det som virket som kort tid var vi framme på Björkäng Krog for en kjempegod lunsj. Jeg tror nok at det allerede her var flere som begynte å forstå at det ville bli mye god mat på turen...;)

Da vi ankom Karlskrona, var det blitt veldig surt og kaldt, men etter en stund var det klart for ombordstigning i den ombygde fergen Stena Vision - et fint skip som nylig er satt inn i trafikk til Polen. Vi koste oss godt med buffet i restauranten Taste i det fergen forlot Sverige, og kvelden ble hyggelig, men kort for de aller fleste. Det hadde vært en lang dag, og nye opplevelser ventet.

Helena, Lukasz og Konrad
fra Artur Travel

Neste dag var det klart for å møte vår agent i Polen, Artur Travel, som hadde fått med seg Helena til å guide på norsk. For en dyktig guide! Ikke bare var hun et oppkomme av informasjon, gode historier og en god porsjon lun humor, men hun var også kjempegod til å snakke norsk! Hun hadde gått på norsk folkehøyskole og tatt noen norskkurs, men man skulle nesten tro at hun hadde bodd i Norge i flere år, for hun kjente også godt til forskjeller og likheter mellom Norge og Polen.

Stutthof

Vi hadde gjort en liten endring på programmet, fordi Polens statsminister var i byen, og da var det litt problemer med trafikken, eller "trafikkork", som våre gode venner polakkene sa på norsk. Dermed besøkte vi Stutthof først. Møtet med denne konsentrasjonsleiren, som egentlig skulle være en polsk fangeleir, var minneverdig for alle. Vi så mange bilder og effekter fra livet og døden i leiren, og det setter jo igjen spor i sjelen. Leiren var ikke så stor, men grusomhetene var mange og like ubegripelige som i de større leirene. For norske politifolk som ble sendt hit ble dette også et sted de ville oppleve mye vondt.

Etter besøket i Stutthof var det godt å sette seg inn i den varme bussen og kjøre inn til Gdansk sentrum. Nå var det tid for lunsj, og makan til lunsj tror jeg ikke verken jeg eller de andre deltagerne har opplevd på lenge! Vi spiste på en populær restaurant sentralt beliggende i Gdansk som heter Tawerna, og der fikk vi servert en fantastisk suppe til forrett! Ikke bare var den veldig smakfull, men den ble servert inne i et brød! Vi var alle veldig begeistret, og ble ikke mindre glad da vi fikk svinekjøtt til hovedrett og en deilig is til dessert.

Fra Langgaten i Gdansk.

Nå var det tid for byrundtur til fots (og en i rullestol) i Gdansk. For en fantastisk flott by! Jeg må innrømme at det trodde jeg ikke på forhånd. Jeg har forbundet byen med litt grått og trist og gammelkommunistisk, men det var Gdynia, det. Gdansk er en by stappfull av vakre bygninger, kultur, opplevelser og atmosfære! Og er du på jakt etter ravsmykker i alle former og prisklasser, så er dette stedet! Det ble en rask hotellvisning på Hilton hotel også, før vi satte kursen nordover mot fergehavnen i Gdynia igjen.

Vi hadde litt tid om bord i Stena Vision før middag, og denne gangen skulle vi kose oss med en 3-retters meny i Metropolitan-restauranten.

Neste dag reiste vi mot Norge igjen, og underveis ble det tid til både informasjonsfilmen fra Stutthof, som vi ikke rakk dagen før, filmen "Livet er herlig", reisequiz med premier og selvfølgelig masse god mat...!

Det virket som om alle hadde hatt en fin tur, og nå planlegger flere av foreningene å gå sammen om å reise på tur, og det er jo både smart og veldig hyggelig!

Tusen takk for turen - alle sammen! Dette var også opplevelsesrikt og hyggelig for meg!

Historien

2011-03-25T12:25:00.002+01:00

Så var turen over for denne gang. Jeg har tatt farvel med elevene i Berlin, og satte meg på et fly via København til Sandefjord. Nå sitter jeg på Kastrup igjen, men denne gangen full av enda flere opplevelser og inntrykk enn da jeg satt her sist.
Det har vært en helt utrolig reise - en reise bakover i tid, men også en reise som på mange måter har gjort at jeg tenker framover. Man blir helt klart beveget av alle de sterke inntrykkene, og det er kort vei til å tenke at dette må ikke skje igjen - på noen arenaer. Samtidig blir ihvertfall mitt håp forsterket. Håpet om at de som er med på disse turene ser det meningsløse, og alltid stiller spørsmål til vår egen tilværelse og framtid.

Min storebror Jo har fortalt om at vi alle er historier. Det er ikke bare snakk om hvor mange tusen eller millioner som har blitt drept. Det er snakk om enkeltindividet og deres historier. Deres barn, deres familier, deres venner. Det er det som gjør det hele så ubegripelig personlig.

Reiseleder eller lærer?
Ja, takk - begge deler. Flere av Hvite bussers reiseledere er også lærere eller pedagoger. De har evnen til å formidle et innhold som er både dramatisk, tøff og voldsom på en måte som er kanskje litt enklere å begripe. Det er fantastisk godt og viktig at Hvite busser har reiseledere som Liv Berit, Solveig, Bjarne, Sissel og de andre, som gjør turen til en minneverdig opplevelse - på alle måter!

Jeg skal på tur igjen på søndag. Denne gangen er det en 3-dagers visningstur til Gdansk. Jeg vet ikke om jeg får skrevet noe på denne turen, men følg bare med!

Hilsen

De uskyldige små

2011-03-24T21:26:00.001+01:00

Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg er helt tom nå. Vi har nettopp besøkt Lidice, og jeg trodde at det var et musum med noen bilder og filmer. Det er det også. Det er bare så utrolig mye mer.

Historien om Lidice er veldig kort fortalt noe som skjedde i Tsjekkia i 1941 – 42. Reinhard Heydrich var satt inn som øverstkommanderende for de tyske styrkene i Tsjekkia. På den tiden var motstanden på hjemmefronten økende. Så, i juni 1942 ble Heydrich skutt av attentatmenn i Praha. Han døde etter kort tid, og Hitlers menn sverget hevn. De lette med lys og lykter etter de som hadde gjort det, og trodde at de hadde funnet opphavet i den lille landsbyen Lidice.

Bare mistanken om at noen av landsbyens innbyggere stod i ledtog med agentene, var nok til at landsbyen den 9. juni 1942 omringet av politi, Wehrmacht og Gestapo (SD). Alle menn ned til 15 år ble henrettet ved skyting under kommando av en offiser, to underoffiserer og tjue mann. Senere ble ytterligere 11 arbeidere skutt samtidig som 15 slektninger av tsjekkiske soldater i England ble fengslet.
Alle barn under 16 år, 104 i alt ble samlet sammen. 22 av disse hadde et arisk utseende, blå øyne og lyst hår. Disse ble tatt hånd om av Himmlers organisasjons Lebensborn. De ble sendt til Tyskland. Etter krigen ble 16 av barna identifisert. De kom tilbake. Barna med slavisk utseende, 82 i alt, ble sendt til Polen hvor de ble myrdet. Alle kvinner over 16 år (184) ble sendt til Ravensbrück hvor de ankom 7. juli 1942. Av disse overlevde 143.

Da vi kom til minnestedet for barna, stilte vi oss opp i en halvsirkel, og to elever fremførte rørende dikt. Da den tredje eleven sang “Imagine” av John Lennon, var det veldig få som klarte å holde tårene tilbake. Dette var utrolig gripende. Leve Lidice!

På vei mot Theresienstadt kjørte vi forbi en skoleklasse med barn som lekte. Det var nesten som om fargene i klærne deres ble sterkere og klarere. Som å forsterke livsviljen og gleden ved å ha det bra. Barn er kanskje vårt sterkeste symbol på håp og glede. Etter en stund kom latteren og sangen tilbake i bussen. Det var veldig godt.

Vi kjørte et stykke med buss før vi ankom Theresienstadt (Terezin). Vi inntok matpakke fra hotellet, før vi fikk en omvisning i ghettoen. Igjen var det barna som virkelig fikk lide. De ble bl.a. utkommandert i 1944 til å dumpe urnene med brente lik i elva. Ubeskrivelig… Alt med dette stedet var ren propaganda, og da Røde Kors kom på besøk i 1944, ble det satt opp et skuespill verden knapt hadde sett maken til hverken før eller senere.

Det var heldigvis mange som ble reddet av de hvite bussene den 15. april 1945, og fraktet hjem til Skandinavia.

På vei til Berlin tok vi et ekstra stopp i Dresden, en fantastisk by som er bygget opp etter å ha blitt utradert under krigen.

Imponerende tur med Hvite busser!

2011-03-23T22:29:00.001+01:00

Signe Kjorstad og Edda Forr

Jeg har tatt en prat med et par deltagere som har vært med på denne turen. Denne gangen har jeg valgt å intervjue søskenparet Signe Kjorstad og Edda Forr, som er henholdsvis tante og mor til en av elevene som deltar på turen.
Jeg var interessert i å høre hvordan de som voksne har hatt det på turen hittil, og fikk bl.a. høre at de har hatt to barn som tidligere har deltatt på samme tur med Hvite busser tidligere.

Hva syntes dere var høydepunktene hittil på turen?
"- Det er kanskje litt vanskelig å kalle det for høydepunkt, men vi må jo si besøket i Auschwitz/Birkenau. Det var et sterkt møte. Vi syntes også at møtet med tidsvitnet Haakon Sørbye var veldig bra. han gjentok seg ikke når han fortalte sine historier, og det var interessant å høre på hans historier. Ellers var det veldig bra med kontrasten til dette i saltgruvene."

Tror dere elevene har lært noe av denne turen?

"- Ja, veldig mye. Kanskje spesielt senere. Det kan være at de ser en film om Auschwitz, for eksempel. Man lærer mye historie av dette. Ellers synes vi at vi har vært heldige med årstiden. Det er veldig fint at det er litt kjølig i lufta, og ikke altfor varmt når vi besøker leirene."

Har dere selv lært noe av denne turen?
"- Ja, mye mer enn på skolen! Det var veldig bra guiding med hodetelefoner i Auschwitz! Vi fikk med oss alt som ble sagt."

Kunne dere selv tenke dere å reise på tematur med Hvite busser?
"- Ja, vi skulle gjerne hatt med mennene våre på dette. Vi synes at turopplegget også passer veldig godt for voksne."

Vi ønsker selvfølgelig søskenparet hjertelig velkommen tilbake til oss - nårsomhelst! God tur videre!

Så kom våren til Praha

2011-03-23T18:05:00.003+01:00

Reisen mellom Polen og Tsjekkia, tirsdag 22. mars.

Dette ble en fantastisk flott reise gjennom skiftende landskap, og jo nærmere vi kom Tsjekkia, jo nærmere kom våren. Vi startet nokså tidlig, og brukte tiden i bussen til å se på alt det vi passerte, fra flate åkre til kupert terreng, på motorveier og mindre veier. Det var et fantastisk Praha som møtte oss, badet i kveldsbelysningen.

Praha, onsdag 23. mars

Det ble en litt langsom start i dag. Etter en god frokost var vi klare til å møte en av verdens vakreste byer. Jeg trodde jeg hadde sett mye fint i de byene jeg tidligere har besøkt, men dette var igjen nesten uvirkelig. På mange måter var det flere steder som å bli satt minst 300 år bakover i tid, og samtidig er ikke tsjekkere spesielt umoderne...

Vi fikk en interessant omvisning av vår norsktalende lokalguide, og hun kunne fortelle om flere hundre års spennende historie. Kulturelt ligger Tsjekkia mange år foran veldig mange europeiske land.

Det var utrolig flott å se denne flotte hovedstaden i all sin vårprakt - for nettopp i dag kom våren virkelig til Praha! Det var ca. 18 grader på det meste i dag. Senest for to dager siden var det minusgrader, men for sikkerhets skyld, så venter de til 30. mars med å ta helt farvel med vinteren. Da brennes en dukke som kastes på elva.

Slottet Hradcany, gamlebyen, Karlsbroen, den astronomiske klokken, St.Vitus-katedralen, Wenceslas-torget... Jeg nevner i fleng attraksjoner man kunne brukt dager på å nyte i lange drag.

Jeg var også på 5 hoteller i ettermiddag, og var veldig fornøyd med hva jeg så. Hotellstandarden er relativt høy, og det er jo hyggelig å bo godt når man er på ferie. Jeg avsluttet min byrundtur med å teste Metro og trikk, og det var jo veldig enkelt og billig! Det kan absolutt anbefales!

Jeg har tatt mange bilder i dag, og de ligger her: www.flickr.com/photos/hvitebusser.

Salt til maten

2011-03-21T21:59:00.002+01:00

Lysekrone i St. Kingas kapell.
Laget av salt, selvfølgelig!

Om gårsdagen var uvirkelig, har denne dagen vært minst like rar - på en helt annen måte. Det er et uttrykk som heter "det er ikke gull alt som glimrer". I saltgruvene i Wieliczka kan man trygt si at det er salt alt du ser. Ihvertfall hvis du ikke regner med alt treverket som må til for å bygge opp saltgruvene.

Jeg har ikke sett på makan! Det startet med å gå uendelig langt nedover trapper som aldri ville ta slutt, og da vi kom til bunnen, så var vi på 90 meters dyp. Det var en behagelig temperatur der nede, med 14-16 grader konstant, og lokalguiden sa at vi skulle ta ekstra dype åndedrag, for dette var sunne greier! Hun sa også at det er helt greit å slikke veggene, men vær så snill å ikke spis kunstverkene... Hm. Skal prøve å la være. Og for noen kunstverk! Dette er altså skulpturer som er laget av gruvearbeidere fra helt tilbake til middelalderen, og var i virksomhet helt fram til 2006. Rom etter rom, og lengre og lengre ned ble det bare mer og mer spektakulært - helt til vi kom til St. Kingas kapell. Et helt ubeskrivelig rom, som er i sin helhet hogd ut i salt, og er verdens største underjordiske helligdom, med plass til 500 troende. Etter å ha kommet inn der, satte de på Elgars "Pomp and Circumstance", og leverte et vakkert lysshow. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det.

Saltgruven teller 9 nivåer, som strekker seg helt til 327 meter under jorden. Dette underjordiske landskapet er på omtrent 7,5 millioner kubikkmeter. Den samlede lengden av ganger utgjør over 300 kilometer, hvor 2 kilometer er åpnet for turister. Gjennom syv hundre år har bergmenn hogd ut 2040 underjordiske kamre her. Kilde: Wikipedia

Vi tok en artig liten gruveheis til toppen, og vel oppe var det strålende solskinn. Jeg tok farvel med gruppen her, for jeg skulle selv på hotellvisning på 5 hoteller i Krakow.

Etter visningsrunden fikk jeg oppleve det som våre skolegrupper ofte får ta del i (bokstavelig talt!) - nemlig folklore. Dette er altså ungdommer som er omtrent på alder med våre egne skolegrupper, og som i tillegg til å ha en fantastisk oppvisning i tradisjonell dans, også byr opp til dans for våre ungdommer! Mye latter og sjenerte dansetrinn, men en fantastisk måte å bringe to kulturer sammen!

I morgen er det farvel til Polen for denne gang, for da setter vi kursen mot Praha og Tsjekkia. Dette var en utrolig dag. Positiv, kreativ, givende og glad.

En dags stillhet

2011-03-20T19:11:00.000+01:00

Elever leser dikt i Auschwitz.

Meningsløst. Sykt. Vannvittig. Galskap av verste sort. Det er få ord som kan beskrive opplevelsene i Auschwitz og Birkenau. Men det er ett ord jeg spesielt sitter igjen med, og det er uvirkelig. Det er nesten umulig å fatte hvordan en liten gruppe maktsyke mennesker kan finne på så mye jævelskap som nazistene gjennomførte i disse leirene for total tilintetgjørelse.

Vi har blitt ført gjennom steder hvor menneskeskjebner knapt kan beskrives. Om tilstander som er helt umenneskelige. Om overlevelse og død - og om enkelte, veldig få lyspunkter innimellom. Historiene til vårt tidsvitne, Haakon Sørbye, er gode eksempler på det. Han satt ved siden av meg i bussen, og sa ettertenksomt: -"Jeg har vært utrolig heldig". "Jeg har vært heldig som har kommet meg gjennom alt dette". Han forteller om historier der han på et hjemmelaget sjakkbrett to ganger daglig spilte mot sin cellekamerat Arnulf Øverland, og hvordan han klarte seg ved å stadig melde seg frivillig til elektrikerarbeider eller annet. Han forteller også om at den eneste veien ut av fangenskapet i nazileirene var gjennom krematoriepipene...

Tidsvitnet Haakon Sørbye.

Dagen i dag kan vanskelig beskrives. Den må fordøyes, og inntrykkene kommer kanskje aldri til å bli forstått eller akseptert. De må bare være der som en del av hver enkelts historie. Dagen i dag har vært sterk, og flere tårer har blitt felt.

Vi slapp ut av leiren kl. 15. Mange kom aldri ut. Det må vi aldri glemme. Ett minutts stillhet.

Velkommen til Polen

2011-03-19T18:32:00.002+01:00

Jeg kom meg videre fra København, og dro til Warszawa. Da jeg satt ved utgangen til flyet som skulle ta meg til Krakow, satte det seg to menn ved siden av meg. De spurte om flyet var veldig forsinket, men det skulle vise seg at de hadde bommet med en uke og en dag for sommertiden i Polen. Kanskje ikke så rart, for de hadde fløyet helt fra Toronto i Canada, og var nok litt preget av jetlag og det faktum at de nok ikke bare hadde drukket kildevann om bord. Det var far Stanislaw og sønn Lukasz jeg traff, og de hadde bodd i Canada i 13 år, og nå skulle de hjem på ferie en tur. De moret meg med den ene jakthistorien etter den andre, og det var ikke måte på hvor mange bjørner og ulv de hadde skutt i skogene utenfor Toronto. De kom fra fjellene rundt Zakopane, sør for Krakow, og var veldig opptatt av alt jeg kunne lære av fjellfolk... Jeg visste det! Lytt til erfarne fjellfolk!

Etter kort tid på flyplassen, var det tid for en litt spesiell flytur. Det kan nok hende at piloten var en pensjonert jagerflyger, for det var tilpasset dem som gjerne tar seg en tur i berg-og-dal-banen... Ikke for det, flyet var interessant nok, det. Et ATP propellfly som nok var svært moderne når den ble bygget. Vel, jeg er jo ikke kommet hit for å betrakte lokale flyferdigheter, men landet på en bitteliten flyplass, med ett rullebånd og et rødt felt og et grønt felt som gikk ut gjennom samme lille port som man finner i inngangen på Rema 1000 hjemme.

Hotel System.

Jeg fant en taxi, og der møtte jeg kjempehyggelige Jozef! Dette var en taxisjåfør som kunne sin geografi! Han fortalte hvor glad han var for at det kom så mange nordmenn til Krakow, og så ramset han opp Oslo, Stavanger, Bergen, Torp, Rygge og flere flyselskaper. Han var et oppkomme av informasjon, og kunne fortelle meg om alt fra polske matretter på en av de 1.200 restaurantene i byen, til hvilke hoteller jeg burde se nærmere på og hvilke severdigheter som fantes i distriktet. Han gledet seg veldig til han skulle gå av vakt en time senere, for han hadde navnedag i dag, og det feires med brask og bram i Polen! Jeg fikk visittkortet hans, og vi ble enige om at det er ham jeg ringer neste gang jeg skal ha taxi i Krakow! :)

Nå er det ikke lenge før gruppen med ungdommer kommer med bussen. Det skal bli veldig hyggelig å treffe dem. Vi skal spise middag sammen i kveld, og så er det klart for den store utflukten i morgen; Auschwitz/Birkenau.

Reisen har startet

2011-03-19T08:16:00.000+01:00

Utsikten på Kastrup akkurat nå.

Det ble mildt sagt grytidlig i dag. Jeg tror at de fuglene som har overvintret ihvertfall ikke orket å løfte nebbet så tidlig som jeg var oppe for å rekke det første flyet. Jeg har fløyet fra Torp i Sandefjord, med Widerøe til Kastrup flyplass utenfor København. Her skal jeg oppholde meg i fire (!) timer, før neste fly går til Warszawa... Jeg sitter godt, har fått meg en kopp kaffe, og har fin utsikt ut til flyene. Det er likevel ikke fritt for at jeg føler meg litt som Tom Hanks i filmen "Terminalen". Ikke statsløs, men litt fritt drivende mellom butikker og kafeer. Da er det godt å sette seg ned og blogge litt. Men nå sier jeg som en annen filmhelt; "I'll be back..."!

Forventninger på godt og vondt?

2011-03-18T16:19:00.001+01:00

Det har blitt fredag ettermiddag, og jeg sitter foreløpig hjemme i ro og fred, før jeg skal ut på en ny tur i morgen tidlig. Denne gangen skal jeg være med Steinerskolen Gjøvik/Toten, Haramsøy Skule og Løkta oppvekstsenter på deler av den reisen de skal ha med Hvite busser. Denne gangen skal jeg "jukse" litt, og fly til Krakow, der jeg møter gruppen første gang, og så skal jeg fly tilbake fra Berlin. Jeg skal være med ungdommene på veldig mye av det de skal oppleve, men jeg skal også oppleve noe på egenhånd denne gangen. Det betyr at jeg skal på hotellvisninger for å sjekke ut flere muligheter til våre inntegningsturer for individuelle, foreninger, lag, osv.

Ungdommene sitter allerede på bussen, på vei sørover i Sverige. Det er ikke fritt for at jeg tenker på hvilke tanker de gjør seg, når de er underveis mot et ukjent mål for de aller fleste av dem. Det kan tenkes at mange har vært i Polen, Tsjekkia og Tyskland før, men det er nok ikke mange som har opplevd de tidligere konsentrasjonsleirene og minnestedene Auschwitz/Birkenau, Theresienstadt, Sachsenhausen og Ravensbrück før.

Jeg lurer på hvilke forventninger de har? Hva tenker de på? Er de mest opptatt av hvordan de skal sove på båten i natt, eller tenker de på om de har husket alt, eller hvordan det skal bli å se stedene vi kommer til? Eller kanskje de allerede savner noen der hjemme? Alle har nok sin unike historie allerede nå. Det har jeg også. Det er med veldig mange blandede følelser jeg setter meg på tre (!) fly i morgen. Det er tankene rundt alt jeg må huske på av praktiske saker, som pass, kredittkort, bekreftelser, toalettmappe, klær, etc. Så er det forberedelsene jeg har gort i forbindelse med de besøkene jeg skal gjøre og de menneskene jeg skal treffe. Det er den litt vonde følelsen av å reise fra dem man er glad i, i en hel uke. Men så er det også en tanke som sitter litt lenger bak i hodet - og det er tanken om at nå skal jeg snart besøke stedet som "alle" har snakket så mye om, som "alle" har en formening om, nemlig Auschwitz/Birkenau.

Jeg er veldig spent på hva som møter meg av inntrykk når jeg kommer dit. Kommer jeg til å reagere med fysisk avsky, kanskje gråte en skvett, eller kommer jeg til å bli stille og tenke mine tanker om alt det grusomme som har skjedd nettopp der? Kanskje begge deler. Så gleder jeg meg veldig til å få oppleve saltgruvene jeg har hørt så mye om! Det er jo virkelig den rake motsetningen til konsentrasjonsleirene - glede, håp, tro og fantastisk kreativitet! Dette blir spennende - og forventningene mine er mange. Men akkurat nå tenker jeg på ungdommene som sikkert koser seg i bussen på vei gjennom Sverige - bredfull av sine forventninger... Nå må jeg pakke ferdig, for det første flyet går kl. 6.15 til København i morgen tidlig!

Vel hjemme - og snart på tur igjen

2011-02-22T13:58:00.000+01:00

Jeg er vel tilbake fra Berlin, og sitter igjen med mange tanker og gode erfaringer fra reisen. Erfaringene tar jeg med meg videre, slik at vi har til fremtidig turproduksjon. Vi har jo allerede påtegningsturer til Berlin, men vi skal kanskje gjøre noen endringer eller justeringer, slik at det blir enda mer attraktivt å velge nettopp Hvite busser når du skal på tur til kontinentet. Mer info kommer senere...

Det er ikke veldig lenge før jeg skal ut på tur igjen. Denne gangen går reisen til Gdansk, og det er en visningstur for lag og foreninger. Vi skal kjøre buss fra Porsgrunn, via Sandefjord-Strömstad, gjennom Sverige, før vi skal med den nye fergen Stena Vision fra Karlskrona til Gdynia. Vel framme i Polen, er det en kort kjøretur inn til Gdansk og ut til leirmuseet Stutthof, der bl.a. flere nordmenn satt fanget. Det blir også tid til litt tid på egenhånd i gamlebyen i Gdansk, før vi setter kursen nordover igjen.

Turen skal gå 27. - 29. mars. Synes du at din forening, organisasjon eller lag bør være representert på denne turen, så send meg en e-post til thomas@hvitebusser.no. Det er fortsatt noen ledige plasser!

La tankene fly

2011-02-18T21:05:00.002+01:00

Dag 6

Det er hjemreisedag, og elevene er preget av turen. De fleste sover på bussen. Lytter til hver sin musikk eller stirrer utover det skiftende landskapet. Det er dagen for drømmer, ettertanker, ro. Hvordan skal man bearbeide alle disse inntrykkene? Kanskje først og fremst gjennom TID. Tid til å la alt synke inn. Men det er ikke bare de dystre minnene fra Stasifengselet, Sachsenhausen og Ravensbrück man husker. Det er vennskapet, det sosiale, latteren, alle butikkene, kanskje det første forsøket på å si et par setninger på tysk?

Jeg snakket med noen elever, og her er hva Terese, Ida Elisabeth og Eirin hadde å fortelle meg: Jeg spurte dem om de hadde forventninger før reisen, og de mente at besøket til tidsvitnet Alf på skolen i forkant, gjorde at de var spent på hva de kom til å oppleve. De hadde allerede hatt litt om 2. Verdenskrig, så litt av det de nå lærte var repetisjon. Spesielt innholdet om Berlin. En av dem hadde sågar begynt å lese boka med historien til Alf Knudsen, og var godt satt inn i historiene hans. Terese hadde vært på samme reise i 10. klasse, men den gangen var det uten tidsvitne. Hun sa hun fikk bedre utbytte av det denne gangen, men at det kanskje også hadde litt med alderen å gjøre. Alle tre hadde vært i Tyskland før. De syntes besøket var veldig spennende og lærerikt, og skulle kanskje ønske seg enda litt mer tid i leirene til å gå rundt og se. Elevene syntes det var en veldig spesiell stemning da vi hadde blomsterseremoni i de to leirene. De var enige om at de hadde lært mye av turen, og at det er viktig å ikke glemme historien og de konsekvensene noe slikt kan føre med seg.

Nå er turen over for denne gang – jeg håper jeg ser dere alle igjen ved en annen anledning, for dette var inspirerende!

En stor takk til Sissel og Bjarne, som gjorde en fantastisk jobb som reiseledere, til Alf Knudsen for sin varme og gode fortellerevne, til hans kone Signe, som alltid er ved hans side, og til lærerne, som bidrar til å gjøre opplevelsen stor for alle elevene.

En grå dag

2011-02-18T21:01:00.003+01:00

Dag 5

Vi våknet opp til tunge skyer over Berlin i dag. Det virket ikke like kaldt som før, men litt surt. Når vi hadde kommet oss vel av gårde, fortalte Alf mer om sin tid i konsentrasjonsleire, og alle satt som tente skolelys og lyttet til de utroligste, selvopplevde fortellingene han kunne berette fra Auschwitz/Birkenau, Majdanek, Buchenwald og Sachsenhausen.

Da vi ankom sistnevnte minnested, var vi litt, men ikke veldig forberedt på det vi skulle få se, høre og oppleve. Jeg var forberedt på at besøket skulle gjøre inntrykk på elevene og meg selv, men at det var så sterkt å være tilstede på alle de plassene man visste at hundretusener av mennesker har lidd inhumant, var jeg ikke klar over. Det å se og være der hvor de ble stuet sammen, torturert og drept, burde får ethvert normalt menneske til å reagere med gru og avsky. Det var utrolig gripende å se Alf stoppe opp, ta av seg hatten og si lavmælt at det var her de satte opp den mobile galgen, og hvor personer fra hver brakke måtte gå forbi til skrekk og advarsel.

Det var også et veldig spesielt øyeblikk når vi nådde nordenden av leiren, der de henrettet folk gjennom nakkeskudd eller gass. Idet vi kom dit, begynte det å snø. Stille og rolig lavet snøen ned, og da vi forlot stedet, hadde det holdt opp å snø. Det var som om naturen selv ville fortelle oss noe. Besøket i Sachsenhausen ble avsluttet med at en av elevene leste dikt, og alle guttene la hver sin blomst på det norske minnesmerket. Jentene skulle senere gjøre det samme i Ravensbrück, og det var p.g.a. at det først og fremst i Sachsenhausen satt menn og tilsvarende kvinner i Ravensbrück. Vi avsluttet med ett minutts stillhet, og da kunne vi ha hørt en knappenål falle…

Vi reiste så med bussen til lunsjrestauranten Templiner Hof, som ligger i nærheten av Ravensbrück, og spiste et godt måltid før vi ble introdusert for kvinneleiren av Bjarne og Sissel. Vi så en gripende film med to overlevende norske kvinner, Magnhild og Nelly, og det de forteller er nesten ikke til å tro. At nazistene var så grove, umenneskelige og til tider sadistiske har jeg hørt om, men å få høre slike vitnesbyrd og se stedet de opplevde terroren, var ubeskrivelig. Jeg fikk en kommentar av en av elevene: “Det er nesten for mye til å forstå. Jeg må ha lang tid før jeg klarer å fatte noe av dette. Det er viktig at vi ser dette, så det ikke skjer igjen”.

Vi avsluttet også her med en vakker blomsterseremoni, der jentene la på hver sin blomst i “Tårenes Hav” – innsjøen der asken fra krematoriet ble kastet.

Det var blitt sent på ettermiddagen, og tid for å rekke båten i Travemünde. De fleste syntes nok det var godt å slappe av med en god film i bussen, denne gangen en komedie.

Nå sitter jeg om bord i “Nils Holgersson”, og er helt utkjørt etter alle inntrykkene i løpet av dagen. Vi har spist et godt måltid middag, og de fleste er nok klare for en tidlig kveld på Østersjøen?

Blir denne byen noensinne ferdig?

2011-02-16T18:31:00.001+01:00

Dag 4

En ting er helt sikkert: Denne byen er under stadig utvikling. Det bygges overalt, og spesielt i det tidligere Øst-Berlin kan man stadig se nye fremrykk av vestlig bygningsmasse. Butikker som H & M, Mango, Zara og andre kjente vestlige merkebutikker blir et stadig vanligere syn i alle deler av Berlin. Det har nærmest eksplodert siden sammenslåingen av Vest-Tyskland og DDR i 1990, og det blir liksom aldri ferdig... Spørsmålet er når berlinere mener at balansen er oppnådd (dvs. når øst har tilpasset seg vest).

Også når det gjelder historie og minnesmerker er det en enorm utvikling. Idag besøkte vi Holocaust-museet, som ble reist i 1992, og er reist til minne om europeiske jøder som ble drept under andre verdenskrig. Minnesmerket består av 2.711 sementklosser plassert på et ujevnt underlag over et område på 19.000 kvadratmeter.

Elevene ble spurt hva de følte at dette skal forestille, og det var omtrent like mange svar som ungdommer i gruppen - det er også det som er meningen...

Etter at vi hadde fått historien fortalt av en lokalguide ute, gikk vi ned i minnesmerket, der det er laget en fantastisk utstilling som viser hvordan jødene hadde det i ulike land, beskrivelser av jødiske familier og fremstillinger av konsentrasjonsleirer i Europa. Det var mange inntrykk, og vårt tidsvitne, Alf, kunne gi oss et helt utrolig supplement til informasjonen, ved at han fortalte hva han selv hadde opplevd. Det er ingen som kan beskrive alle de tankene som farer gjennom hodet på folk som besøker dette minnestedet. Forhåpentligvis får det en til å tenke litt lenger enn nesa rekker...

Ettermiddagens besøk var lagt til Historisk Museum, en vakker bygning som inneholder både permanente og kortere utstillinger. Vi besøkte en slik kort temautstilling som het Hitler og folket. Der fikk vi oppleve opptakten til krigen, hvorfor Hitler forherliget sin ideologi (vi så bl.a. første utgave av Mein Kampf), og kampanjene det nasjonalsosialistiske parti hadde for å vinne valget i 1933. Her fantes det uniformer fra nazi-Tyskland, filmer, bilder og mye annet som bekrefter den galskapen som Hitler var en foregangsmann for.

Nå er det bare kvelden igjen av vårt spennende Berlin-besøk, for i morgen tidlig setter vi nesen nordover igjen. Da skal vi til to av turens høydepunkter; Sachsenhausen og Ravensbrück. I morgen kveld er vi fremme i Travemünde, før vi går om bord i fergen som tar oss over Østersjøen til Trelleborg.

Jeg er usikker på om jeg får skrevet mer før jeg er tilbake i gamlelandet, men i verste fall kommer siste del av turen litt i etterkant (lørdag eller søndag)

Auf wiedersehen fra meg så langt i Berlin!

Inntrykk, smil og god mosjon

2011-02-15T17:25:00.000+01:00

Dag 3

Dagen idag startet godt - etter en god natts søvn på vårt hotell - Park Inn. Et kjempebra hotell midt i hjertet av Berlin, på Alexanderplatz. Middagen i går var helt super - en buffet med alt mulig varmt og kaldt. Det samme kan jeg også si om frokosten. Det var godt (og ganske smart) å våkne uthvilt idag, for dagen skulle by på veldig mange inntrykk!

Gruppen ble delt i to, og første pulje satte kursen innover i gamle Øst-Berlin, til vi kom til et sted som for 22 år siden ikke eksisterte på kartet. Vi besøkte Gedenkstätte Hohenschönhausen, bedre kjent som Stasifengselet.

De fleste ble nok beveget av å høre om hvordan fangene ble torturert her - om de var skyldige eller uskyldige. Til å begynne med ble det utøvet fysisk tortur - og etter 1961 "bare" psykisk tortur. Det var flere som reagerte på hvor ung denne historien er, og hvor nylig alt ble til historie.

Vi ble så kjørt til det Sovjetiske minnesmerke, der vi møtte Per, rektor på Vestby vgs. Han tok oss gjennom historien av de siste dagene før Hitler begikk selvmord, og med en innlevelse og entusiasme som var helt strålende! Han hadde personlige opplevelser, bl.a. om da han tok med seg sine barn til Berlin før muren falt. Den spennende (og iskalde!) gåturen gikk bl.a. til Brandenburger Tor, der Ronald Reagan sa de berømte ordene "tear down this wall" i 1987, til Luftwaffes tidligere hovedkvarter, som idag huser Tysklands finansdepartement, grunnen der palasset til Joseph Goebbels sto, og der det idag er Holocaust-museum under bakken. Vi avsluttet den givende rundturen ved Checkpoint Charlie. Historietimen lokket frem smil, undring, forbauselse og forståelse. Tusen takk, Per! Nå fikk jeg også lyst til å studere mer om byen!

Dagen er ennå ikke over, og etter at denne rundturen var over, gikk alle hver til sitt. Jeg benyttet anledningen til å få med meg DDR-museet rett på den andre siden av Berlinerdomen. Spennende museum som viser mer om dagliglivet i gamle DDR. Jeg måtte jo smile når jeg så respatex-bord, brune sofaer og tv som stakk en halv meter bakover. Der var det også utstilt en Trabant og bilen som pampene brukte. Fint museum som gir deg et lite dypdykk i de kanskje litt mer trivielle ting i det daglige Øst-Tyskland. Spesielt etter å ha opplevd Stasifengselet, så etterlater det et inntrykk.

Fantastisk dag som både jeg og elevene har hatt utbytte av!

På tur til den spennende storbyen

2011-02-14T19:18:00.000+01:00

Dag 2:

Vi var skikkelig tidlig på'n idag. Opp kl. 6, og kjempegod frokost om bord før vi kunne rulle bussen ut i Travemünde i Tyskland litt før 8. Det var mange trøtte, men likevel litt spente ansikter å se på veien, og heldigvis var våre to flinke reiseledere, Bjarne og Sissel, smarte nok til å la første 1 1/2 timene av turen være litt "sovetur". De fleste ungdommene (og jeg...!) hadde headsetet godt plantet i ørene og lyttet til hver vår favorittmusikk, mens det Nord-Tyske landskapet raste forbi langs autobahn.

Etter en stund var det tid for å ta en liten pause, og det ble på en bensinstasjon. Det var godt å strekke litt på beina, før vi tok fatt på siste etappe før lunsj. Denne var lagt til en sjarmerende, nokså typisk tysk restaurant som heter Remus, og som ligger i Oranienburg - bare noen steinkast fra minnestedet Sachsenhausen (som vi besøker på torsdag). Jeg skottet litt bort på Alf, vårt tidsvitne, for å liksom prøve å forestille meg hvilke tanker som går gjennom hodet hans når han kommer tilbake til et sted han har sittet 1/2 år av sitt liv. Men Alf kan ihvertfall fleipe litt om det, for han ba servitøren om en ekstra stor porsjon mat, fordi det hadde vært dårlig med mat når han hadde sittet i fangeleiren i nabolaget...

Vi satte nesen i retning av Berlin, og nå var det bare en kort bussreise unna. Selv om jeg har vært i denne storbyen tidligere, var det spennende å komme tilbake og se de flotte bygningene og det pulserende livet i denne historiske byen. Før vi ankom Berlin, fikk vi også se den gripende filmen om luftbroen til Berlin i 1948. Jeg ante ikke hvor nær byen var å komme på sovjetiske hender.

Vi fikk se Unter den Linden, Potsdamer Platz, riksdagsbygningen, Zoo (der isbjørnen Knut bor!), det nordiske ambassadekomplekset, og mye mer... Vi avsluttet med å sjekke inn på et veldig bra hotell som ligger på Alexanderplatz - midt i Berlin, og rett ved siden av fjernsynstårnet.

Nå er det rett før middag, og det er nok mange som gleder seg til middag, selv om vi så noen elever som spiste noen wurst'er tidligere. When in Rome...

Det er ikke alltid like langt gjennom Sverige

2011-02-13T22:30:00.000+01:00

Dag 1
Spente ungdommer møtte opp en etter en og fikk plass i den fine dobbeltdekker-bussen fra Schau's Buss. Bussjåføren (eller Trond som han foretrekker å bli kalt), tok smilende imot de 70 elevene. Det er mange voksne med på denne reisen, og flere av lærerne har god erfaring fra disse turene.

12:00 Vi har nettopp passert svenskegrensen, og vårt tidsvitne Alf Knutsen har fortalt første del av sin gripende historie om hans opplevelser i fangenskap.

16:30 Nå er vi gode og mette etter å ha spist köttbullar på Björkäng Krog. Det er god stemning i bussen, og kilometrene raser avgårde. Nå er det tid for filmen "De andres liv" - en spennende film om Stasi rett før murens fall.

Om bord på MS Peter Pan: Vi er framme i Trelleborg, og slipper raskt og effektivt inn på fergen. Alle utenom meg var også kjempeflinke til å huske å ta med en liten bag med skifte til neste dag... Vi spiste et godt måltid, og merker at dagen har vært lang. Selv om mange benytter anledningen til å slappe av litt i salongene og kanskje spille litt kort eller prate litt, så er nok de fleste tidlig i seng i dag. Nå er det
bare å begynne å glede seg til vi kommer til Tyskland i morgen tidlig!

Dagen har egentlig gått utrolig fort!

Kofferten er pakket

2011-02-12T21:27:00.000+01:00

Så var kofferten pakket, og jeg var klar for min første reise med Hvite busser. Jeg har nettopp begynt å jobbe for Hvite busser, og er veldig spent på hva jeg har i vente. Jeg vet jo at jeg skal med bussen gjennom Sverige og Nord-Tyskland til Berlin, og jeg vet jo at vi skal besøke mange spennende steder underveis. Det er alt det som skjer innimellom som jeg ikke vet noe om. Hvordan er reaksjonene, hvordan oppleves de sterke inntrykkene som venter oss i de tidligere konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Ravensbrück? Alt dette gjenstår å se. Men det som kanskje kommer til å gjøre sterkest inntrykk, blir kanskje å se hvordan elevene som er med på tur kommer til å få det. Jeg skal på tur med Vestby Videregående skole, og jeg er helt sikker på at de er enda mer spent enn meg. De har nok brukt lang tid på å forberede seg på turen.

De har sikkert snakket mye sammen og forberedt seg gjennom å lese bøker og den dokumentasjonen de bl.a. kan finne på nettsidene til Hvite busser.